Akathistoshymnen

Publisert i St. Olav nr. 3, 2012

 

Troparion:

I skjul fikk engelen et budskap,

og hastet til Josefs hus hvor den talte til jomfruen.

«Han som senker himlene og kommer ned til jorden tar hel og uforandret bolig i deg.

Jeg ser ham ta en tjeners skikkelse i ditt skjød, og i forundring må jeg utbryte:

Refreng:

Vær hilset, jomfruelige brud!»

Liksom vestkirken har en lang rekke liturgiske handlinger for forskjellige situasjoner og kirkelige feiringer, har man i østkirken en tilsvarende liturgisk skattkiste til bønn og lovprisning av Herren og hans hellige tjenere. Ved siden av Den guddommelige liturgi (messen) og tidebønnene som blir feiret daglig, vil man ofte kunne delta i feiringen av akathistoshymnen ved store festdager og ved spesielle anledninger. Det er riktig å kalle det en feiring, for selv om det bærer navnet «hymne», er det snarere en liturgisk handling, en fellesbønn sammensatt av flere elementer. Det greske ordet «akáthistos» betyr «ikke sittende», som angir at man normalt skal stå under bønnen – et tegn på ærefrykt og age innfor det hellige, en praksis vi også kjenner fra det aller mest høytidelige, feiringen av Den gudommelige liturgi.

Akathistoshymnen er heller ikke bare én spesiell hymne, men en bønnehandling som er tilpasset forskjellige høytider og helgenfester gjennom kirkeåret, men som følger et mer eller mindre fastsatt formular: Etter trisagion, lovprisningen av Den hellige treenighet, begynner den ofte med et troparion, en «tema-bønn», som angir festens egenart. Deretter synges selve akathistoshymnen. Et kontakion, en poetisk lovprisning avsluttet med alleluia, følges opp av en svarende ikos (oikos el. eikos), hvis hoveddel er gjentatte lovprisninger eller bønner av typen «Fryd deg, du som...», «Vær hilset!» eller «Kom, o hellige.....», fulgt av et kort refreng. Dette tredelte grunnmønsteret repeteres tolv ganger. Etter et trettende kontakion gjentas ofte den første ikos og tilhørende kontakion. Deretter kan andre bønner og lovprisninger avslutte handlingen. Som vi ser har vi å gjøre med en generell struktur med et visst rom for variasjoner. Vanligst er det å benytte festenes tradisjonelle akathistoshymner. Dem finnes det mange av, og de kan være meget gamle. Det er samtidig i prinsippet ingen ting i veien for å skrive nye akathistoshymner etter samme grunnmønster, alt etter som behovet melder seg skjønt det ikke skjer særlig ofte. Vi kan forøvrig legge merke til likheten med vestkirkens litanier med deres
gjentatte påkallelser, men ser også at akathistoshymnen har en mer utarbeidet poetisk form enn disse.

Den mest kjente og kjære av alle akathistoshymner er den som er tilegnet Guds mor, Theotokos, som vi har sitert utdrag fra her. Hymnen tar for seg bebudelsen, inkarnasjonen, flukten til Egypt, og fremstillelsen i tempelet, så en mer teologisk betraktning over Kristi komme, med deltagelse i englenes og vismennenes forundring, og til slutt en lengre saligprisning av Jomfruen og hennes delaktighet i frelsesverket. I et vell av metaforer, lignelser og poetiske bilder blir hennes underfulle mysterium løftet frem. Hun blir kalt «du Kongens trone» (kathedra – plassen der en dommer, lærer eller biskop sitter – eller Kristus på sin mors fang), senere, blant mye annet «du løftets land», «du utstråling av oppstandelsens figur», «du frelsens port», «du skip for dem som vil bli frelst» og «du havn for dem som seiler livets sjø». Man vet ikke sikkert når hymnen først ble skrevet, men det er mulig at det sentrale i hymnen først ble ført i pennen av den største av de bysantinske hymnedikterne, hl. Romanos melodos (d. ca 555), som skal ha virket som sakristan i Konstantinopels hovedkirke, Hagia Sofia, men også gjort tjeneste i Blakhernai-kirken i byens utkant.

En legende forteller om en spesiell historisk hendelse som bakgrunn for akathistoshymnen. Man får da regne med at Romanos' tekst ble utvidet med kontakia som viste til denne situasjonen: Da perserne i år 626 gikk til angrep på Konstantinopel, både fra sjøen og fra landsiden, så situasjonen mørk ut for den keiserlige by. Patriark Sergius anmodet folket om ikke å fortvile, men å sette sin lit til Gud. Han fikk i stand en prosesjon rundt byen, med det hellige kors, jomfru Marias kappe, et ikon av Kristi ansikt (akhiropiitos – ikke gjort av menneskehender) og Jomfruens ikon (hodigitria – veiviseren). Da patriarken dyppet Jomfruens kappe i sjøen blåste det opp til storm, sjøen sto høy og forsvarshæren klarte å slå tilbake angriperne. Mange av fiendens skip sank i Bosporos og på Det gylne horn. I takknemlighet til henne samlet seg en stor mengde folk i nettopp Gudsmoderens kirke i Blakhernai hvor de sang akathisten gjennom natten, alle stående og derav navnet akathistos hymnos.

Byen tok ved flere senere anledninger sin tilflukt til Jomfruens, eller Panagia («den all-helliges») som hun oftest kalles, beskyttelse: blant annet ved arabernes invasjon i 717 og ved slavernes invasjon i 860. Venerasjonen av Jomfru Maria, og tilliten til hennes beskyttelse, ble sentral i Konstantinopelitanernes identitet i disse århundrene, og Panagia har fremdeles en spesiell plass i Istanbuls kristne minoritets hjerte. Blakhernai-kirken er stadig et mål for pilegrimer. Akathistoshymnen fikk sin egen festdag, den femte lørdag i langfasten, som også er festen for det undergjørende akathistos-ikon.

Akathistoshymnen ble gitt en latinsk versjon i Venezia rundt år 800. Venetianerne hadde som kjent store interesser østover. Men den vant aldri stor utbredelse ellers i Vestkirken. Men vi kan nevne avslutningsvis at pave Johannes Paul II forrettet akathistoshymnen i Sta. Maria Maggiore i Roma under jubileumsåret 2000, med tilstedeværelse fra de østkatolske patriarkatene. Dette var heller ikke første gang denne paven sang akathistoshymnen.

Fra Akathistos til Gudfødersken

Første kontakion:

Til deg, Gudføderske, sin uovervinnelige hærfører,

gir byen sin takk for seieren, og for befrielsen fra skremslene.

Men i din uangripelige makt, fri meg fra alle farer

så jeg kan utbryte:

Refreng:

Vær hilset, jomfruelige brud!

Første ikos:

En erkeengel ble sendt fra himmelen for å si «Vær hilset!»

Og da han så deg, Herre, ta legemlig form, ble han slått av undring.

Med sin ulegemlige stemme priste han henne med følgende ord:

«Vær hilset! Gjennom deg vil gleden stråle frem!

Vær hilset! Gjennom deg vil forbannelsen løftes!

Vær hilset, du falne Adams gjenreisning!

Vær hilset, du tørring av Evas tårer!

Vær hilset, du hvis høyhet overgår menneskelig forstand!

Vær hilset, du hvis dybde englenes øyne ikke når!

Vær hilset, du Kongens trone!

Vær hilset, du som bærer ham som bærer alt!

Vær hilset, du stjerne som bringer solen frem!

Vær hilset, du inkarnasjonens livmor!

Vær hilset! Gjennom deg blir skapningen fornyet!

Vær hilset! Gjennom deg blir Skaperen til et lite barn!

Refreng:

Vær hilset, jomfruelige brud!»

.....

Niende kontakion:

Han ønsket å frelse verden, han som er alle tings skaper,

og oppfylte sitt eget løfte da han kom.

Og han var vår hyrde som Gud, men viste seg som et menneske,

for å kalle sine likemenn som likemann.

Og som Gud hører han:

Alleluia!