På leting etter biskopen

Legenden forteller at da Konstantin i år 312 sto med sin hær utenfor Roma, klar til kamp mot sin rival Maxentius, fikk han se et syn på himmelen. Det var et lysende kors som bar påskriften In hoc signo vinces — med dette tegn skal du seire. Konstantin vant slaget og halve riket. Tolv år senere er han enehersker i hele Romerriket. Hans rike skulle stå under korsets tegn, og i år 325 innkalte han som den første kristne keiser til et økumenisk konsil i Nikea for å samle sine nye forbundsfeller, de kristne biskopene, om en felles bekjennelse og kirkestuktur. Dette var noe helt nytt, at kirken var under beskyttelse av den verdslige makten representert ved selve keiseren. I det fjerde århundre bar kirken fremdeles på minnet om de foregående århundrenes periodiske forfølgelser og ringeakt fra samfunnstoppene. Nå som kirken var blitt ens slags statskirke var alt snudd på hodet, og dens lederskap, biskopene, var blitt aktører i rikets politikk. En identitestkrise var dermed uunngåelig. Guds kirke er jo engang ikke av denne verden, men nå hadde verden trykket den til sitt bryst. Martyrideologien ble grundig utfordret når keiseren satt midt blant sine biskoper på kirkemøter. Det er derfor interessant å spørre dem hvem de er og hvilken funksjon de skal tjene. Noe entydig svar på dette finner man ikke i denne perioden. Kirkens menn strever med å finne sin identitet som embedsmenn med både åndelig og verdslig betydning. Går vi til neste generasjon finner vi noen særdeles skriveføre biskoper i Lilleasia, dagens Tyrkia. Det er de såkalte kappadokiske fedre Basilios av Caesarea, hans bror Gregor av Nyssa og deres venn Gregor av Nazianz. Disse tre er alle opptatt av forholdet mellom verdslig kultur og kristent lederskap. På forskjellig vis, i en klassisk skolert gresk språkdrakt, forsøker de å besvare Tertullians gamle retoriske spørsmål hva har Athen med Jerusalem å gjøre? Det er jo åpenbart at en biskop nå må ha en kompetanse som er fundert på hva både Jerusalem og Athen kan tilby for å kunne fungere som leder i statens offisielle kirke.

Gregor av Nazianz’ (ca. 330-390) rikholdige og mangeartede forfatterskap er svært fascinerende lesning. Det flommer over av kommentarer om hans kolleger, både negative og positive. Men Gregor er minst like usikker på hva det vil si å være biskop som alle andre når han stiller seg spørsmålet, og det gjør han eksplisitt. Han er den første som skriver en teoretisk utlegning om det å skulle lede Guds menighet. I denne teksten, og mer indirekte i mange andre, forsøker han å tegne opp bildet av en idealbiskop. En slik idealbiskop bør jo helst ikke eksistere bare som en idé i forfatterens hode, men også finne sine praktiske eksempler. Slike bringer han gjerne til skue i form av lovtaler og gravtaler. I gravtalen over vennen Basilios, som ofte blir omtalt som Gregors retoriske mesterverk, streber han etter å holde frem den store helten som et eksempel til etterfølgelse. Men samtidig er det ikke en ukritisk lovprisning han fremfører. Basilios og Gregor var i sin ungdom studievenner i Athen gjennom en årrekke. For Gregor fremstår deres opphold i kunnskapens høyborg som en gyllen tid han stadig tenker tilbake på, og det nære forholdet mellom de to skildrer han i lyriske vendinger. Leser man Basilios’ skrifter finner man ikke den samme nostalgien. For Basilios synes tiden før han gikk inn i kirkelig tjeneste å ha blitt et uinteressant minne, og han vil til tider ta avstand fra det hele. Dette såret Gregor dypt. Studietiden var kanskje den viktigste perioden i hans livshistorie og preget hans identitet for ettertiden. Vennskapet var egentlig ment å forbli slik, mente han. Basilios ble etterhvert biskop av metropolen Caesarea og dette rokket ved likevekten i deres forhold. Det hjalp heller ikke at Basilios nærmest slo en strek over sin fortid forut for prestevielsen, nettopp den fortiden som bandt dem sammen. Når det gjelder Gregors egen ordinasjon til biskop, var dette i hans øyne nærmest et overgrep i regi av Basilios, som kynisk ville bruke sin gamle venn i et politisk og teologisk spill for å støtte opp under sitt eget bispesetes autoritet etter at keiseren hadde forandret på setenes geografiske fordeling. Det hviler slik en skygge over hele Gregors fremstilling av den ideelle Basilios. Både hans “svik” mot vennskapet, og hans manglende interesse for deres felles historie. Grunnen til at dette er så spennende lesning er ikke bare at vi har med to av kirkehistoriens mest innflytelsesrike teologer å gjøre, men også fordi vi er så godt informert om dem. Men informasjonen er langtfra entydig. Først har jo Basilios selv skrevet et utall tekster, selv om de nesten er fullstendig tause om hans fortid. Videre holdt også Basilios bror, Gregor av Nyssa, en gravtale over ham som tegner et temmelig annerledes bilde av den avdøde, det vil si, Gregor av Nyssa er ikke så interessert i personen som Gregor av Nazianz er, men vil opphøye ham som en helt for den nikenske og ortodokse troen. Gregor av Nazianz’ fokus — hvis man leser litt mellom linjene — er snarere på taleren selv. Basilios’ heder og hellighet blir et grunnlag for Gregors selvpresentasjon. Og her er vi inne på det mest fascinerende med å lete etter trehundretalls-biskopen i Gregors skrifter: et gjennomgående trekk i hans forfatterskap er de stadige tilbakevendingene til et forsøk på selvbiografi, som for eksempel kommer frem i gravtalen men også i flere rent selvbiografiske tekster. Han skriver, og omskriver, sitt liv fra sitt tidligste skrift til det siste. En selvbiografi vil alltid være en idealisering av forfatteren. Ikke slik at han er ulastelig i alt sitt levnet, men i den forstand at han i forklarelsens lys er istand til å skue tilbake på hvordan han er blitt den han nå er. Selvbiografien er en rettferdiggjørelse av levet liv. Gregor er en biskop som skriver om ideelle biskoper og mindre ideelle biskoper. Og så skriver han om den viktigste biskopen av dem alle: seg selv. Hans 1950 vers lange selvbiografiske dikt bærer retoriske og tematiske trekk som vi kjenner igjen fra hagiografien, og det innbyr naturligvis til refleksjoner om hvem som egentlig representerer idealbiskopen. Diktet gir samtidig et på mange måter et sympatisk bilde av en usikker og sammensatt tenker og Gudsmann som stadig er på leting etter seg selv, trukket mellom sin akademiske ambisjon, sitt kall til kirkelig innsats og sine monastiske lengsler. Ved å bruke dette som tolkningsnøkkel for hans omtale av embetsbrødre kan man kanskje komme det fjerde århundrets biskoper litt nærmere inn på livet. I det minste en av dem.

av Karl Johan Skeidsvoll

stipendiat ved seksjon for gresk, latin og egyptologi, IKRR