Publisert i St. Olav, nr. 1, 2013
“Ingen må narre seg selv! Hvis noen av dere regner seg som vis i denne verden, la ham da bli en dåre, så han kan bli virkelig vis. For denne verdens visdom er dårskap i Guds øyne.” (1 Kor 3,18f.)
“Vi er dårer for Kristi skyld, dere er kloke i Kristus. Vi er svake, dere er sterke. Dere får ære, vi får skam.” (1 Kor 4,10)
Hl.
Basilios den Velsignede (hl. Vasilij-
katedralen, Moskva)
|
I Russland
Dåren for Kristi skyld (russisk: jurodivij Khrista radi) ble en anerkjent skikkelse i de slaviske områdene på 1500-tallet. Den mest kjente av dem alle var Vasilij (Basilios) den velsignede. Mens tsar Ivan den grusomme fór frem med urett og blodsutgydelser, fordømte biskopen av Moskva ham, hvorpå biskopen ble tatt av dage av tsarens menn. Men da Vasilij ved flere anledninger åpent bebreidet ham for hans handlinger, våget ikke tsaren å røre denne hellige, halvnakne, tilsynelatende idioten, men lyttet til ham og behandlet ham med respekt.
Den hellige dårskap (russisk: jurodstvo) ga avkall på all jordisk visdom og ambisjon, og representerte den rene ufordervede tro. Under sitt dekke av dumhet brøt dåren konvensjoner, religiøse såvel som verdslige. Kun et rettferdig menneske ville se helligheten
bak fasaden, mens de urettferdige ville avvise ham eller henne. Dermed ble respekten for denne dåren en prøve på ens egen åndelige lydhørhet, stillet til skue for alle og enhver. Dåren ble slik en samvittighetens røst såvel i den enkle bondestue som i maktens høyborg.
En sammenligning med de gammeltestamentlige profeter er ikke urimelig, som for eksempel med Esekiel (se kap. 4) og hans underlige profethandlinger. Ulikt andre eksentrikere, som for eksempel eremitter og søylehelgener, søkte ikke jurodivyj å avsondre seg fra samfunnet, men tvert imot å leve blant mennesker.
Dostojevskij |
Den hellige dåre ble en prominent skikkelse i den russiske 17- og 1800-tallslitteraturen, som hos Tolstoj, Leskov, Dostojevskij og en rekke andre. En variant av jurodivyj ble her mer aktuell. Ikke den påtatte dårskap, men vandreren, strannik, den hellige ensomme som vandrer gjennom verden – ofte i overført betydning som for eksempel fyrst Mysjkin i Dostojevskijs Idioten. Med sin uskyldighet og åpenhet overfor Gud finner han seg aldri til rette blant menneskene i denne verden av ondskap og sjalusi, mennesker han elsker og ønsker det beste for. Fyrst Mysjkin illustrerer hvordan godheten paradoksalt nok er med på å ødelegge verden slik vi har innrettet den og – i hans tilfelle – selv blir fordrevet.
Dermed ble respekten for denne dåren en prøve på ens egen åndelige
lydhørhet, stillet til skue for alle og enhver. Dåren ble slik en
samvittighetens røst såvel i den enkle bondestue som i maktens høyborg.
Tolstoj |
Og i vest?
Om den hellige dåre først og fremst er forbundet med bysantinsk-russisk kristendom, har vi også i vest en rekke helgener og litterære figurer som la til side all verdslig stolthet, som identifiserte seg med enkle folk, med samfunnets utstøtte. Blant helgener må Frans av Assisi nevnes som den mest kjente representanten. Med sin bevisste fattigdom og manglende ærgjerrighet på egne vegne vant han innpass hos småfolk såvel som hos den egyptiske sultan. Her var ingen påtatt dumhet, men snarere Kristi befaling til apostlene om å være «kloke som slanger og troskyldige som duer» (Matt 10,16).
Samtidig som den hellige dåre ble populær i russisk litteratur, fikk man i Vest-Europa skikkelser som den romantiske Parsifal-figuren, en skikkelse fra middelalderen popularisert gjennom Wagners opera, dåren som ble vis gjennom sin medlidenhet.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar