18. april 2013

Augustin og hans mor søker Gud i stillheten


Det sies iblant at Augustin ikke er noen apofatisk teolog.
Her er min oversettelse av en relativt lang men utsøkt setning fra Bekjennelsene, hvor Augustin gjengir innholdet av en samtale han og hans mor Monnica hadde fem dager før hun døde. Døm selv:

 


Confessiones, bok 9, kap. 10,25

Ary Scheffer (1854)
Vi sa da; "Hvis kjødets uro stilner i en, hvis ens forestillinger om jord og hav og luft svinner hen, hvis også himlene blir tause, og hvis selv sjelen tier, går ut over seg selv og er uten tanke for sitt eget, hvis søvnens og fantasiens drømmesyn blir borte, ethvert tungemål, hvert et tegn og alt som er forgjengelig blir stille i en – for hvis noen skulle høre dem, ville de alle si: 'Vi har ikke skapt oss selv, men han som forblir i evighet har skapt oss' – hvis de nå tier etter å ha sagt disse ord, når de har vendt vårt øre mot ham som har skapt dem, da taler han selv, ikke gjennom dem men i seg selv, så vi hører hans ord, ikke ved kjødets tunge eller ved englers røst eller ved lyden av torden eller ved en skjult symbolikk, men han selv, ham som vi elsker i disse tingene, ham selv hører vi, uten deres hjelp (slik strakte vi oss nå oppover og berørte ved tankens flukt den evige visdom som forblir opphøyd over alle ting). Hvis en bare kunne holde fast ved dette, og holde borte andre syner av langt mer underlegent slag, da ville dette alene rive med seg den som fikk skue, ta ham inn i seg og gjemme ham dypt i den indre glede, og det evige livet, det som vi sukket etter, skulle være av en slik art som fremgikk av dette øyeblikkets innsikt – er det ikke dette som ligger i ordene: 'Tre inn til din Herres glede'? Men når vil det inntreffe? Når vi alle skal gjenoppstå, men ikke alle forvandles."

Fem dager senere, eller noen linjer etter sitatet, faller altså Monnica i koma, og når hun våkner opp en siste gang, spør hun forvirret "Hvor var jeg?" Det er jo et interessant spørsmål.


Sitatets original lyder forresten:


Dicebamus ergo, "si cui sileat tumultus carnis, sileant phantasiae terrae et aquarum et aeris, sileant et poli, et ipsa sibi anima sileat et transeat se non se cogitando, sileant somnia et imaginariae revelationes, omnis lingua et omne signum, et quidquid transeundo fit si cui sileat omnino (quoniam si quis audiat, dicunt haec omnia, 'non ipsa nos fecimus, sed fecit nos qui manet in aeternum'), his dictis si iam taceant, quoniam erexerunt aurem in eum qui fecit ea, et loquatur ipse solus non per ea sed per se ipsum, ut audiamus verbum eius, non per linguam carnis neque per vocem angeli nec per sonitum nubis nec per aenigma similitudinis, sed ipsum quem in his amamus, ipsum sine his audiamus (sicut nunc extendimus nos et rapida cogitatione attingimus aeternam sapientiam super omnia manentem), si continuetur hoc et subtrahantur aliae visiones longe imparis generis et haec una rapiat et absorbeat et recondat in interiora gaudia spectatorem suum, ut talis sit sempiterna vita quale fuit hoc momentum intellegentiae cui suspiravimus, nonne hoc est: 'Intra in gaudium domini tui'? Et istud quando? An cum omnes resurgimus, sed non omnes immutabimur?"