Henry Chadwick og Augustin

Jeg har nettopp lest Henry Chadwicks posthume Augustin-biografi. Boken er opprinnelig skrevet i 1981, men ble funnet i Chadwicks papirer etter hans død. Den ble utgitt i 2009, med et forord av selveste Peter Brown.

Oxford-professoren Chadwick var en nestor innen forskningen om den tidlige kirken, ikke minst om Augustin, men det betyr ikke at han overlesser leseren med detaljer og betraktninger omkring den nordafrikanske biskopens liv og virke. Boken er kortfattet, uten at den synes for kortfattet  - mange korte innføringer komprimerer stoffet så det til slutt blir ubegripelig -. Chadwick har nådegaven å velge ut de viktigste temaene i kronologisk følge, sette dem i kontekst med samtiden, og la leseren sitte igjen med følelsen av å ha forstått noe. Man kjenner at man har fått et innblikk i Augustins forfatterskap - forfatteren begynner ikke fremstillingen med Confessiones slik vanlig er, men løfter frem dette essensielle verket først når det faller naturlig i forfatterskapets kronologi.

Kanskje den største hederen man kan gi en forfatter-biografi er å si at den gir en lyst til å lese mer av hva den omtalte personen selv skriver. Chadwick analyserer Augustins verker og tanker på en forbilledlig måte, men lar det tydelig fremgå at dette ikke er uttømmende. I Chadwicks Augustin-biografi skjønner man at man bare har fått smaksprøver, men nøye utvalgt av en mesterkokk, av hva kirkefaderen kan by på. Det gir ihvertfall meg lyst til å sette meg ned med grunntekstene. Og det har jeg tenkt til å gjøre.

Sartre om opplevelse, erindring og selvbiografi

Jeg er en smule opptatt av selvbiografi, siden dette er ett av to temaer i min avhandling om Gregor av Nazianzus. Jean-Paul Sartre har tenkt litt over dette: 

«Un homme, c'est toujours un conteur d'histoires (...) il voit tout ce qui lui arrive à travers elles; et il cherche à vivre sa vie comme s'il la racontait. (…) Quand on vit, il n'arrive rien. Les décors changent, les gens entrent et sortent, voilà tout. Il n'y a jamais de commencements. Les jours s'ajoutent aux jours sans rime ni raison, c'est une addition interminable et monotone. (…) Ca, c'est vivre. Mais quand on raconte la vie, tout change; (…) les événements se produisent dans un sens et nous les racontons en sens inverse. (…) J'ai voulu que les moments de ma vie se suivent et s'ordonnent comme ceux d'une vie qu'on se rappelle. Autant vaudrait tenter d'attraper le temps par la queue.» (La nausée, Éditions Gallimard, Paris, 1938, pp. 61-64.)

Den hellige dåre

Publisert i St. Olav, nr. 1, 2013

“Ingen må narre seg selv! Hvis noen av dere regner seg som vis i denne verden, la ham da bli en dåre, så han kan bli virkelig vis. For denne verdens visdom er dårskap i Guds øyne.” (1 Kor 3,18f.)

“Vi er dårer for Kristi skyld, dere er kloke i Kristus. Vi er svake, dere er sterke. Dere får ære, vi får skam.” (1 Kor 4,10)

Guds visdom sprenger denne verdens rammer. Er denne verdens lærde, eller Kirkens teologer og embedsmenn, målbærere av Guds visdom for oss? Vi kan heldigvis regne med at det ofte er tilfelle, men samtidig behøves et korrektiv. Et korrektiv som ikke er bundet av konvensjoner og menneskelig stolthet. Det er her de hellige dårene kommer på banen. En som ikke har lært noe som helst, eller kanskje et barn som kan fortelle at keiseren går uten klær. Kort sagt, en profet.

Hl. Basilios den Velsignede (hl. Vasilij-

katedralen, Moskva)

Kanskje er den hellige Simeon salos (gresk “tomsing”) den første blant de hellige dårene i den østlige tradisjonen. For å identifisere seg med de utstøtte og foraktede i 500-tallets Syria, oppførte han seg som en tulling – og muligens var han ikke helt stabil heller – med alskens merkelige påfunn. Om Simeon var den første, regnes likevel ofte den hellige Andreas av Konstantinopel (900-tallet) som den tidligste blant dårer for Kristi skyld. Han tok Pauli ord og Kristi saligprisninger inn over seg og antok dårens rolle overfor omverden som en akt av ydmykelse og selvbeherskelse. Gud lønnet ham med visdommens og profetiens gave, og han kunne med sine aparte ord hjelpe mange av sine medmennesker til å se med nye øyne på sine egne åndelige defekter. De eneste som fikk se bak hans påtatte åndssvake ytre, var hans skriftefar og hans disippel.


I Russland
Dåren for Kristi skyld (russisk: jurodivij Khrista radi) ble en anerkjent skikkelse i de slaviske områdene på 1500-tallet. Den mest kjente av dem alle var Vasilij (Basilios) den velsignede. Mens tsar Ivan den grusomme fór frem med urett og blodsutgydelser, fordømte biskopen av Moskva ham, hvorpå biskopen ble tatt av dage av tsarens menn. Men da Vasilij ved flere anledninger åpent bebreidet ham for hans handlinger, våget ikke tsaren å røre denne hellige, halvnakne, tilsynelatende idioten, men lyttet til ham og behandlet ham med respekt.
Den hellige dårskap (russisk: jurodstvo) ga avkall på all jordisk visdom og ambisjon, og representerte den rene ufordervede tro. Under sitt dekke av dumhet brøt dåren konvensjoner, religiøse såvel som verdslige. Kun et rettferdig menneske ville se helligheten

St Nina av Georgia

Det er ikke så mange kvinnelige evangelister som er gått inn i historiebøkene. Ihvertfall er det ikke så mange som er avbildet med evangelieboken slik som isapostolos Nina (Nino), Georgias lysbringer (levde ca. 300-340). Siden hun i tillegg sannsynligvis ble født i Kappadokia må det være riktig å bibringe noen bilder her på denne bloggen.










La oss da ære den hellige Nina, eller som hun visstnok heter på georgisk, წმინდა ნინო!

 




Den utrettelige p. Per Einar Odden satte sammen en fin biografi på katolsk.no.

En klassisk tidslinje

Dette virker lovende.

En oversiktlig, interaktiv tidslinje for gresk-romersk antikk. Det er meget uferdig, og ikke så mye å more seg med ennå, så jeg håper de fortsetter arbeidet: classicaltimeline.