“Da ble øynene deres åpnet, så de kjente ham igjen...”

Publisert i Lære og Liv 3/2003

Denne lille artikkelen er et forsøk på å betrakte en guddommelig nådeshandling, nemlig brødbrytelsen i Kirkens nattverdfeiring, fra en mer hverdagslig synsvinkel. Hverdagslig, i semittisk forstand...

“Brødbrytelsen” som et navn på nattverdshandlingen er velkjent for de fleste, men man kan også se på brødbrytelsen fra et litt uvant perspektiv. Det slo meg da jeg arbeidet med en oversettelse fra en av de store latinske kirkefedre:

“Da de hadde fremsagt takksigelsen til Herren satte de seg begge ned ved kanten av den krystallklare kilden, og der begynte de å diskutere hvem av dem som skulle bryte brødet. Hele dagen tilbrakte de slik inntil kvelden falt på. Paulus argumenterte med gjestfrihetens skikker, mens Antonius satte seg imot med hensyn til alderens rett. Endelig bestemte de seg for at de skulle gripe brødet fra hver sin side, og når de så trakk hver til sin kant, ville de sitte igjen med sin del i hånden.” (Hieronymus: Vita Pauli, kap. 11)

Denne for oss moderne lesere pussige anekdoten antyder hvilken dyp betydning som ble tillagt nettopp denne enkle handlingen: etter takkebønnen (takksigelse heter på gresk eukharistia) å bryte brødet og dele ut. Hverken Paulus (“den første ørkeneremitten”) eller Antonius (den store “munkevesenets far”) var prester, så det er ikke tale om Jesu nattverd. Antonius hadde vandret i fire dager gjennom ødemarken uten niste, og den femte hadde nå lysnet. Hver dag gjennom seksti år hadde Herren sendt Paulus en ravn med et halvt brød til livsopphold. De var unektelig sultne begge to da ravnen om tidlig om morgenen forunderlig nok denne dagen kom med et helt brød. Likevel ga de seg ikke straks til å spise, men begynte å krangle om hvem som skulle bryte brødet. Denne godmodige krangelen varte helt til kvelden falt på og de kom til den nevnte løsningen på problemet. Å stille sulten var vel ikke det som lå dem tyngst på hjertet.

I den semittiske verden var skikken at man begynte det felles måltid med at husets herre, eller den mann som satt med høyeste autoritet, fremsa en takksigelse til Gud over et brød. Brødet brøt han så i stykker og delte ut til dem som var tilstede. Denne æren kunne husets herre gjerne overlate til gjesten, eller den han ellers ønset å vise heder. Gjesten var alltid i middelhavslandene en person som måtte møtes med all mulig respekt, slik vi så det med Paulus og Antonius. Paulus var vert, og hadde dertil alderens forrang fremfor Antonius. Men Antonius var gjest. Selve brødbrytelsen som en meningsladet handling er ikke kjent i den førkristne gresk-romerske verden. Den er utelukkende av semittisk opphav. Ikke bare jødisk, kan det synes, men av semittisk i videre forstand. Med jødene i diaspora, og etterhvert kristendommens fremvekst får skikken en videre utbredelse. Det er husets herre, eller mesteren, som skal bryte brødet. Man kan si at ved brødbrytelsen viser han hvem han er, og de andre tilstedeværende bekrefter hans stilling ved å motta av hans hånd. Men i den kristne menigheten lever den med tiden bare videre i den liturgiske konteksten, i Kirkens nattverdsfeiring. Og selv om ordet “brødbrytelsen” forblir en vanlig betegnelse på nattverden, trer den opprinnelige meningen snart noe i bakgrunnen, samtidig med at den konkrete handlingen blir mer usynlig

Når da presten i den kristne menighet bryter brødet, denne nesten umerkelige handlingen som vi knappest ofrer noen tanke, gjør han det i Herrens sted. Vi som står rundt gir vår tilslutning til ham ved å ta imot. Deltagelsen blir i seg selv en bekjennelse til ham som er Herren.

Fortellingen om Emmaus-vandrerne illustrerer på vidunderlig vis poenget: “Samme dag var to disipler på vei til en landsby som heter Emmaus, seksti stadier fra Jerusalem, og de samtalte om alt det som var skjedd. Mens de nå snakket sammen og drøftet dette, kom Jesus selv og slo følge med dem. Men det var noe som hindret dem i å se, så de ikke kjente ham igjen. (...) De nærmet seg nå den landsbyen de skulle til, og han lot som om han ville dra videre. Men de ba ham inntrengende: “Bli hos oss! Det lir mot kveld, og dagen heller.” Da gikk han med inn og ble hos dem. Og mens han satt til bords med dem, tok han brødet, bad takkebønnen, brøt det og gav dem. Da ble øynene deres åpnet, så de kjente ham igjen” (Luk. 24). Kleopas, som den ene het, og den andre anonyme disippelen som vandret mot Emmaus tellet ikke blant de tolv. Dermed var de ikke til stede ved det siste måltid da Jesus innstiftet nattverden. De kjente altså ennå ikke til Jesu nattverd. Men her er det er verdt å legge merke til den siste setningen. Jesus brøt brødet og gav dem: da ble deres øyne åpnet. Med andre ord: med denne handlingen — brødbrytelsen — kjente de igjen mesteren, Herren.