De kappadokiske fedre og fremveksten av en kristen kultur

Foredrag, Katolsk akademi, Oslo 12. mai 2012

Ubearbeidet manuskript

(multikulturalisme vs. truth is in the origins...?)

Kulturbegrepet..

Jeg vil begynne med begynnelsen...

1) Oversettelse. Kulturen påvirker Skriften.

Vi har nettopp fått en ny flott norsk bibeloversettelse, «Bibel 2011». Dette er en oversettelse. En oversettelse innebærer at kultursfærer som møtes i én skriftsamling, representert ved Bibelens grunntekster og moderne norsk språk. Dette er ikke noe nytt fenomen. Det var ikke et nytt fenomen da vi fikk den første «norske» bibelteksten for drøyt hundre år siden, heller ikke da vi fikk den danske reformasjonsbibelen i 1550 [Bilde Reformasjonsbibel] inspirert av Lutherbibelen fra 1522 [Bilde Lutherbibel]. Nei, før det var det for eksempel Wycliffes oversettelse på 1300-tallet [Bilde Wycliffe]. Wycliffe ble kjetterforklart, så historisk sett er det kanskje noe anti-katolsk i det å oversette bibelen til moderne språk. Men nei, ikke det heller, for den katolske kirkes offisielle Bibel, Vulgata, er jo selv en oversettelse. [Bilde Hieronymus] Den opprinnelige Vulgata er forbundet med den hellige Hieronymus som arbeidet med de hebraiske og greske bibeltekstene på 300-tallet. Før ham hadde enkelte oversettelser av varierende kvalitet vært i omløp en tid allerede. Men heller ikke der finner vi oversettelsestradisjonens begynnelse. Da må vi til gresk. 
På 200-tallet før Kristus fikk språkmektige jøder i Alexandria i oppdrag å oversette gamletestamentet til gresk. Først de fem mosebøkene, senere også resten. Og Det nye testamentet? Det ble ikke oversatt til gresk, men forfattet på gresk (noen hevdet tidlig at Matteusevangeliet opprinnelig var på arameisk, men de færreste forskere tror på den hypotesen i dag. Men Jesus snakket vitterlig arameisk (arameisk var ikke det gammeltestamentlige språket – bortsett fra noen ganske få sider – men lignet på det), og disiplene hans også. Likevel er alle de skriftene som vitnet om Jesus Kristus skrevet på gresk. Hva betyr det? Jo, kristendommen er fra første stund en «oversatt religion». Det er jo interessant å se en symbolikk i den navneplanken som ble festet til korset. [Bilde: INRI] Den var skrevet på tre språk, hebraisk (jødenes språk), gresk (kulturspråket – lingua franca) og latin (overmaktens språk på Jesu tid).

Moses, David, profetene og poetene av det gamle Israel og Judea snakket og skrev hebraisk, og tenkte og levde i en førkristen, semittisk, fororientalsk, israelittisk kultur. Israelfolket var ett folk med mange mektige og mindre mektige naboer, og dets historie ble påvirket fra ulike hold. Kontakten med mektige folk som assyrerne, babylonerne og perserne har nok satt sitt preg på mangt og meget i Det gamle testamente. Vi vet at Det nye testamente er sterkt preget av den multikulturelle situasjonen det ble nedskrevet i, med
gresk som målform, under romersk styre og med senantikk jødisk-kristen religion. Det hellige land var på nytestamentlig tid et sterkt hellenisert jødisk samfunn med mange innflyttere fra andre deler av Romerriket. Kongehuset (eller vasallkongehuset, kan vi kanskje kalle det) var i stor grad hellenistisk. «Herodes» er et gresk navn, og hvis man ser på myntene han utstedte i sitt Judea, er navnet hans skrevet med greske bokstaver. Dette at Jesu hjemland i stor grad var greskspråklig (i tillegg til folkespråket arameisk, religonsspråket hebraisk, og hær/jus-språket latin, naturligvis) er noe man ofte glemmer når vi leser Det nye testamentet med den gamle hebraiske pakt som bakteppe. Vi vet ikke om Jesus kunne gresk, men jeg ser det på ingen måte som usannsynlig at han hadde en viss kunnskap i språket.

Hva vil jeg si med dette? Jo, den skiftende kulturelle kontekst var altså en integrert del av overleveringen like fra begynnelsen. De bibelske forfattere, til sist apostlene og deres etterfølgere, tok med seg kulturelle, «fremmede» uttrykk og gjorde dem til en del av den kristne tradisjon.

2) Skriften påvirker kulturen.

Men det er jo også omvendt. Den kristne tradisjon (vi konsentrerer oss heretter om kristen historie) påvirker kulturen den får leve i.

Om vi skal ta språket som en test-case: Bortsett fra den greske verden, som tok lang tid å kristne, tenk på f.eks. koptisk. Faraoenes språk, egyptisk, var stadig rådende i Egypt, ved siden av gresk. Da de kristne munkene og biskopene så nødvendigheten av å skrive til folket på deres eget språk, tok de med seg et utall greske ord og begreper til det ellers egyptiske språket og utviklet det koptiske skriftspråket (Shenouda 3-400-t). Dette ble den koptiske kultur. Eller hva med det armenske språket, som først finnes i en bibeloversettelse. Slaviske språk har mye å takke to munker fra Thessaloniki, Kyrillos og Methodios, som oppfant forgjengeren til det kyrilliske alfabet, for å kunne oversette liturgi og bibeltekster til folkene i sentral- og østeuropa. Engelsk er lettere å følge, men man kan si at Wycliffes bibel, som jeg nevnte tidligere, betydde det samme for middelengelsk språk som King James har betydd for moderne engelsk (1611). Vi har vel alle hørt hvordan hvilken enorm betydning Luthers oversettelse (1522) fikk for det tyske skriftspråket.

Det foregår stadig oversetterarbeid til nye språk, både med tanke på evangelisering, men også med tanke på å bevare språk og kulturer. Jeg har en venn, en språkforsker, i Bergen som prøver å redde et lokalt indianerspråk. Den kulturen har/hadde ikke noe skriftspråk eller nedskrevet grammatikk. Og hva gjør han? Jo etter å ha tatt samtaler med gamle mennesker opp på bånd, og alt slikt som lingvister gjør, setter han seg ned og oversetter evangelietekst. Lokalt kulturvern og misjon går hånd i hånd. Slik er mange språk reddet opp gjennom historien ved hjelp av språkmektige misjonærer og deres iver for Bibelen. For å Bringe evangeliet til alle kulturer og folkeslag.

Visste dere forresten at selve ordet «evangelium», som etymologisk betyr «godt budskap» (og som står på flere norske, engelske og andre nytestamentlige tittelblad) hadde en spesiell funksjon for apostlene og antikkens kristne som nok er skjult for vår samtid? Ordet «evangelium» inngikk i det keiserlige vokabular. Keiserens kunngjøringer var «evangelium». Hans bestemmelser og forordninger, nådebevisninger eller straffer(!) var «evangelium» i betydningen budskap fra den som skulle sikre orden, fromhet og fred i samfunnet. Et slikt budskap, påbud eller forbud fikk naturligvis stor praktisk betydning i romerrikets forskjellige provinser, og var faktisk ord som forandret verden slik den vanlige borger oppfattet den. Virksomme ord. Nettopp slik trekker de nytestamentlige forfattere veksler på keiserlig vokabular når de taler om Jesu Kristi «evangelium». Det er ord som forandrer verden, som forandrer livssituasjonen til de det er myntet på.

Konklusjonen av alt dette: Bibeltekstene, liturgi og kristne skrifter på folkespråkene har omskapt og bevart utallige kulturer gjennom de siste 2000 år. Vi må huske på at språk og identitet hører veldig nært sammen. Får man tekster som er felleseie på sitt eget språk, kan man benytte eget språk i undervisning, og kan man samles om det som betyr noe uten å måtte ty til de større kulturers tekster, får egen kulturtilhørighet snart høyere status.

(Dessverre hadde ikke de kappadokiske fedrene slike tanker om det lokale kappadokiske språket, og fordi ingen andre heller var seg bevisst en slik moderne kulturvernstankegang, vet vi ingenting om det, eller hvor utbredt det var.)

3. Et problematisk forhold

Men ut fra det jeg har sagt kan det kanskje synes som om koblingen mellom verdslig kultur og kristen tro er fullstendig uproblematisk. Det var det ikke. (jeg må skyte inn her at i antikken/senantikken – i grunnen helt frem til mer nyere tider – fantes det neppe noe som tilsvarte det vi anser som en «sekulær» kultur: det religiøse spilte med på alle livets og samfunnets arenaer. Den politiske makten fikk alltid sitt mandat fra en eller annen guddommelig instans. Men samtidig fantes det tendenser allerede i senantikken til en mer moderne tenkning hos enkelte hellenistiske forfattere. Kall det gjerne en slags proto-humanisme mer eller mindre uavhengig av de rådende trosforestillinger. Men dette var altså på ingen måte gjengs tenkning.) Koblingen er altså ikke så ufarlig som jeg kanskje ga inntrykk av gjennom omtalen av kulturenes betydning i bibeloversettelsen og misjonen. «Gi Keiseren hva keiserens er og Gud hva Guds er» sier jo Jesus i Matt. 22,21. Det som angår keiseren, som vi godt kan ta som representant for alt i denne verden, og det som angår Gud kan ikke sammenblandes, men må holdes adskilt. Og i den yppersteprestelige bønn i Joh. 17,16: «De (Jesu disipler) er ikke av denne verden, liksom jeg ikke er av denne verden». I 1. Johannesbrev (5,19) står det «Vi vet at vi er av Gud, og at hele verden ligger i det onde.» Som kristne er vi altså ikke av denne verden, men født påny av Gud. Hva betyr det for vårt forhold til nettopp «verden»? Skal vi da anse den som ond, eller irrelevant? Ikke engasjere oss i samfunnet? Kanskje vi til og med skal forakte verden utenfor kirkens fire vegger, tilsynelatende i følge 1.Joh.? Nei, Paulus sier jo i blant annet i Romerbrevet (f.ex. 13) at myndighetene har sitt mandat fra Gud til å styre med verdslige ting, og de kristne skal svare skatt som alle andre (et tegn på at man underordner seg og ikke gjør opprør). Men Paulus advarer også mot denne verden, mot det som synes klokt og «kultivert»: «Pass på at ingen får fanget dere med visdomslære (filosofi) og tomt bedrag som stammer fra menneskelige overleveringer (tradisjon) og grunnkreftene i verden, og ikke fra Kristus.» Et ambivalent forhold, altså. Igrunnen kan man si at de kristne, fra Det nye testamente å dømme, har et litt uavklart forhold til verden, til kulturen og dannelsen. Og dette gjenspeiler seg gjennom kirkehistorien – også i moderne tid.

De fleste vil være enig i at hvis Kirken, det vil si kristendommen, skal være relevant for menneskene, for menighetenes medlemmer, og være et lys i verden, hvis Kirken skal være en levende og virksom faktor i folks liv (for Kirken er i verden om enn ikke av verden) må den på en eller annen måte forholde seg til kulturen. Og å forholde seg til kulturen er ikke å blankt avvise den, å blankt nekte for at det er nettopp der menneskene er, at de kristne som hver søndag går til gudstjeneste faktisk er kulturen, sammen med de ikketroende. Å være en motkultur betyr ikke nødvendigvis å avfeie alt som ikke springer ut av Kirkens indre liv som fremmed, men å stå opp imot alt som fører bort fra Kristus. Å forsvare alt som er sant og godt, uten å la seg rive med av de negative fristelsene ved det verdslige livet, og den verdslige tenkningen.

Og for å trekke en linje til nåtiden, var det denne utfordringen Johannes den 23. følte på da han bestemte seg for å kalle sammen til det annet vatikankonsil i 1962.

Men tilbake til antikken. «Hva har Jerusalem med Athen å gjøre?» spurte den latinske Tertullian retorisk rundt år 200. Tertullian er ytterst skeptisk til denne verdens kloke hoder. Han fortsetter «...eller hva har Kirken med akademiet å gjøre?» Det var ikke de lærde akademikere som ble betrodd aposteloppdraget fra Herren, men fattige og ulærde fiskere og småfolk. Evangeliet er fullstendig uavhengig av retorisk briljans og dypsindig logikk. Det lå åpent for alle, for høy og lav, å få innsikt i sannheten. Denne verdens visdom er dårskap i evangeliets lys. Kristendommen er en universell vei, som favner alle mennesker (dette er i sterk kontrast med antikke filosofiske tradisjoner). Tertullian var ikke alene om denne holdningen, og det vokste etter hvert frem en slags kristen populisme (om man kan kalle det det), hvor enhver kristen, uavhengig av dannelse og studier kunne tolke sannheten i kraft av å være døpt og troende. Avfeiningen av verdslige kunnskaper som skadelige eller i beste fall unyttige går igjen i de aller fleste teologiske skrifter og helgenbiografier. Men likevel må vi spørre oss: var dette virkelig holdningen blant de vanlige troende i Romerriket? Eller er det en litterær tradisjon som gjør seg gjeldende, en ting man er så å si forpliktet til å si?

Samtidig hadde jo Paulus benyttet en hedensk referanse, «alteret til den ukjente gud» (Apg 17: bilde Areopagos) da han søkte en åpning for å si at grekerne allerede hadde en form for naturlig gudstro med innslag av sannhet. Man skulle tro at dette skriftstedet ville være sentralt for de av kirkefedre som, i motsetning til Tertullian, ville forene det beste fra Athen, kulturens høyborg, med Jerusalem. Men det er påfallende hvor få referanser man kan finne til Pauli areopagos-tale blant disse. Heller ikke Kappadokierne, ikke engang Athen-nostalgikeren Gregor av Nazianz ser noen grunn til å bygge på dette møtet mellom apostelen og athenerne. Men møtet mellom Athen og Jerusalem var et kjernepunkt for dem, spesielt for Gregor av Nazianz, men også de andre av de tre Kappadokiske fedrene, som jeg kommer til snart.

4. 300-tallet.

Jeg kommer nå inn på det jeg egentlig skulle snakke om, nemlig De kappadokiske fedre og fremveksten av en kristen kultur. Men først litt mer tidslinje. Heretter snakker vi bare igrunnen bare om gresk språk og litteratur, samtidig som det samme vil gjelde i det latinske Vesten. Gresk var lingua franca i det østromerske riket (også i Palestina, som vi sa i sted). Nå befinner vi oss på 300-tallet i Lilleasia, i det moderne Tyrkia. [bilde: kart Romerriket] Konstantinopel, den keiserlige hovedstad grunnlagt av keiser Konstantin i år 330, er det moderne Istanbul. Dermed er situasjonen allerede ved Konstantins nevnelse en mulitikulturell realitet: Romerne hadde makten, slik det hadde vært i århundrer. Jus og militærvesen var latinsk. Kulturen i hovedstaden, dannelsen, og i det østlige riket forøvrig var overveldende gresk, eller sterkt preget av det hellenistiske. Mens keiseren selv, garantisten for lov og rett og fred, hadde konvertert til kristendommen. Vi skal heller ikke glemme alle de hellenistiske eller fororientalske, religionene som levet rundt omkring. Eller jødedommen.

Med keiser Konstantin og hans sønner ble altså riket kristnet. Verden ble kristen. Han sammenkalte straks selv et konsil i år 325 for å avklare visse teologiske og kirkerettslige spørsmål. Dette ble for ettertiden kjent som det første økumeniske konsil, i Nikea [bilde: Nikeamøtet]. Selv om det at keiseren, og dermed på en måte også riket, ble kristnet, er en enormt viktig skillelinje i historien, ble mye av det gamle kulturgodset videreført [bilder: konstantinmyntene 1 og 2], også noe hedensk symbolikk forbundet med keisermakten. [obs også dies solis, søndag, år 321].

Hva er nå forholdet mellom Kirken og verden, når verden har tatt imot dåpen? Det var ikke lett for teologene å komme til noe svar på dette. Fedrene fortsatte å tegne opp skillelinjen mellom det som angår kirken og det som angår verden, men det var ingen liten utfordring. Riktignok var forfølgelsenes tid over, men det betydde også at den kristne selvforståelsen måtte justeres. Ambivalensen ble kanskje enda mer påtagelig, for nå var det ikke bare en plikt å underordne seg makten hvor det ikke stred mot Guds bud, og ellers gjøre minst mulig ut av det. Nå var dette forandret. Kirken hadde mye bedre kår, men var litt forvirret (for å si det folkelig).

Men noen tiår senere, i 361, ble utfordringen til de grader aktualisert. Da kom en av Konstantins slektninger, Julian på tronen. [bilde: Julian mynt] Keiser Julian var oppdratt kristent, men forsverget den kristne tro og ble en innbitt motstander av Kirken. Han motarbeidet Kirken og ville begrense dens innflytelse på samfunnet. Han ville vende tilbake til den gamle gresk-romerske religion. Men forfulgte han Kirken? Var han en kristenforfølger a la Keiser Nero på 60-tallet etter Kristi fødsel, da Peter og Paulus ble drept i Roma, eller Septimus Severus rundt år 100, Maximinus på 230-tallet, og Decius rundt 250. Og først og fremst den store forfølgelsen under Diokletian og Galerius rundt år 300. Et av keiser Julians store prosjekter var å gjenreise det stolte keiserdømme fra før Konstantin fikk sin skjebnesvangre omvendelse, og han lot seg i stor grad inspirere av fortidens forbilder på tronen. Men han var samtidig ganske egenartet på mange måter. Blant annet nektet han å forfølge de kristne med vold. Som han hadde annonsert sin motstand mot kristendommen, var dette sikkert en lettelse for mange av hans kristne undersåtter, får vi vel tro, men det var faktisk ganske problematisk for Kirken å vite hvordan man skulle forholde seg til dette. Positivt eller negativt: Det var et potensielt hardt slag for den kristne selvforståelse. De kristne møtte påny utfordringen å søke å forstå hva det vil si å være kristen i denne verden.Det ble en viss fare for identitetskrise, slik vi kan lese mellom linjene i blant annet Gregor av Nazianz' motskrifter. Kirken hadde forfølgelsene friskt i minnet, og hadde vokst opp med historier fra besteforeldre og oldeforeldre om undertrykkelser fra den sivile øvrighet. Så sent som 320, altså etter at Konstantin hadde tatt troen, ble i følge i følge historien en kristen legion [Bilde 40 martyrer] i Licinius' (Konstantins østlige medkeiser/rival som han slo ved slaget i Hadrianopel år 325) hær torturert og drept ved å fryses ihjel i en vinterkald innsjø, fordi de nektet å ofre for keiseren. (Bas. Caes. er den tidligste kilde for historien... han hadde en viss kontakt med LilleArmenia ikke langt unna).

Å være en forfulgt gruppe, som lider for sin tro, var en viktig del av det kristne selvbildet. «martyrenes blod er Kirkens såkorn» som Tertullian hadde sagt hundre år tidligere. Så da keiser Julian innvarslet en ny hedensk, anti-kristen epoke, ventet vel mange (med ikke så lite frykt) at nye rekker av martyrer skulle stå frem med sitt liv og sitt blod som vidnesbyrd om Kristus. Det ble ikke slik. Julian visste hvilken kraft det var i martyrenes vidnesbyrd, og han ville nødig skape flere slike. Julian ville overbevise med ord. Uskadeliggjøre ved å fortrenge fra det gode samfunn, men ikke forfølge med drap og vold.

Gregor av Nazianz [bilde Gregor] skrev etter at Julian falt i hærtog mot perserne (hans regjeringstid tellet bare atten måneder) noen bitende taler mot den avdøde keiseren, hvor han faktisk klandrer ham for ikke å ville få i stand en skikkelig forfølgelse mot de kristne. Gregor sier at Julian fratok de kristne æren av å få gjennomgå martyriet. Han tolker det som en særdeles utspekulert og ond plan (jeg vet ikke om Gregors argument ville stå seg mot kritikk her. Forstå det den som vil...)

Julians metode var å latterliggjøre de kristne som naive mennesker som fulgte doktriner som stammet fra en så ulærd mann, hørende hjemme i en så ukultivert avkrok av det romerske imperium som Gallilea. Han anser derfor Galliléere å være et passende navn for disse menneskene. Gallilea var en bakevje, både geografisk og kulturelt, av provinsen Judea som ikke var mye å skryte av, etter Julians sinn. Han setter de greske poeter, filosofer, taleskrivere og dramatikere opp mot de lite elegante tekstene som hebreerne liret av seg. «Våre» bøker versus «deres» bøker. «Våre» tekster bygger karakteren, «deres» gjør folk bare dumme og overtroiske. Gresk, mener han, er ikke de kristnes kulturarv. Den greske kultur er deres kultur overlegen. Slik var hans nidvise om kristendommen i skriftet «Mot Gallileerne». Men det hardeste slaget er kjent som «Lærer-ediktet» fra år 362. I ediktet proklamerte han at alle lærere i de offisielle skolene måtte ha godkjennelse fra keiseren selv. Forsåvidt greit. Men så kom oppfølgingen i form av et offisielt brev hvor han sier at hvis lærerne ikke trodde på det de lærte til sine elever og studenter, skulle de miste sine stillinger. Og hva lærte man i skolene? Hva var pensum? Jo de gamle greske skriftene: Homer, Aischylos, Sofokles, Platon, lyrikerne osv. Alle oppegående borgere i det romerske riket sendte sine sønner (og til en viss grad sine døtre!) på skolen. Og alle sammen leste omtrent det samme pensum, enten de var kristne eller av en annen tro. (Dette faktum sier noe om hvordan den holdningen jeg nevnte i sted, spørsmålet om de kristne generelt skulle være negative til verdslig kultur og dannelse slik deres skrifter antyder, er feil!). De kristne lærerne tråkket på den stolte greske arv, den greske paideia, mente Julian, ved å forklare at de gamle guder var demoner eller bedrag, og benytte den greske litteraturen bare som et sted man kunne begynne for så å gå videre til den virkelige litteraturen, Den hellige skrift.

Vi har altså en situasjon hvor kristne pedagoger er utestengt fra skolevesenet. Dette ville bety en sakte død for en oppegående kristen samfunnsgruppe, siden kristne foreldre ikke ville sende sine sønner og døtre til en bekjennende hedensk skole, håpet Julian, og fryktet mange av hans samtidige «gallileere».

En som svarte på denne utfordringen var Apollinaris av Laodikea (som har gitt opphav til heresien apollinarisme – men det er en annen historie). Han og, ja for de var egentlig to: Apollinaris og Apollinaris den eldre, hans far som var rhetor), han og hans far satte seg ned og omskrev mosebøkene til homerisk heksameter, noen tekster forvandlet de til elegant gresk lyrikk etter klassisk mønster, av evangeliene laget de platonske dialoger. Dette var for å gi den kristne ungdommen et kristent pensum som svarte til alle stilistiske og retoriske trekk ved den klassiske litteraturen som de nå var frarøvet. Men var ikke dette på en måte å gi Julian rett i hans prosjekt: at de hedenske forfattere ikke tilhørte de kristne?

5. Gregor av Nazianz

Gregor av Nazianz i Kappadokia [bilde: lilleasia] avviste Julians resonnementer som vrøvl og oppspinn, og samtidig avviste han Apollinaris' løsning på situasjonen som kontraproduktiv (riktignok skrev Gregor et utall parafraser av bibeltekster etter klassiske forbilder, men sannsynligvis mente han aldri at disse skulle ertatte Homer og Pindar.) [Bilde Gregor chora]. Gregor hadde gjennomgått en meget lang utdannelse selv, først i den lokale skolen, deretter i provinshovedstaden Caesarea, før han etter å ha vært innom Caesarea i Palestina og Alexandria i Egypt ankom Athen, hvor han ble værende i ti år med studier og undervisningsoppdrag. Han var en dannet sønn av det romerske rike, og dette var en svært viktig side ved hans selvforståelse, samtidig som han var en solid kristen prest. Å fornekte sin kulturelle dannelse var ikke aktuelt for ham – det ville være å fornekte seg selv. At dannelsen skulle bygge karakteren – så viktig og sentral for det antikke sinnelag –, var de begge enige om, og det klassiske pensum tok sikte på dette, noe som var litt vanskeligere å definere hvis man skulle holde seg til de jødisk-kristne skriftene. Han var naturligvis enig med alle andre fedre at det var mye uheldig i den greske tradisjonen, mye som kunne lede på villspor. Men synd og uforstand, sier Gregor, universelt. Det er ikke avhengig av språk og dannelse. Julians idé at de kristne burde sky klassikerne som pesten siden de inneholdt ting de ikke kunne gå god for var tåpelig. Man kan ikke skape en ny kultur, en ny litteratur sånn uten videre (om det var ønskelig). Faktum er at de snakket gresk begge to. De hadde studert klassikerne begge to, og det var derfor de kunne føre denne diskusjonen... Så det var meget problematisk for Gregor å gå med på keiserens argumentasjon, enn si Apollinaris'. I det antikke og senantikke samfunn var det å gjenkjenne et felles dannelsesgrunnlag hos motparten helt essensielt for å kommunisere som likemenn. Dannelsen, paideia, var noe som bandt mennesker av middel-og overklassen sammen (hvis vi kan bruke et slikt moderne begrep) Uten en skikkelig utdannelse var veien til karriere lukket. Å frata de kristne utdannelsesmuligheten var å redusere hele den kristne befolkningen til bønder og kroppsarbeidere, og dem trengte man ikke å ta så mye hensyn til.

Et annet problem i samme gate var den stillingen kirkens menn etterhvert hadde fått etter Konstantins reform. Antikken var i stor grad et samfunn som var basert på patronus-modellen. Det vil si at mennesker med makt og eller penger opptrådte som beskyttere og hjelpere for mennesker som søkte deres hjelp. I gjengjeld forventet de lojalitet, tjenester og politisk støtte tilbake. De kristne biskopene hadde etterhvert overtatt en del av funksjonene til patronus, og fikk en politisk (det vil si samfunnsrelevant) rolle i tillegg til den kirkelige. De fikk talerett i sivile råd, og kunne appellere til de stedlige guvernører, ja faktisk til keiseren (noe som var utenkelig for de aller aller fleste). En av grunnene til at dette kunne fungere slik var at biskopene oftest hadde god utdannelse, hadde god kulturell ballast, slik at de ble akseptert i det gode lag av sivile embetsmenn. Skulle de miste denne stillingen ville det bli et kraftig tilbakeslag for Kirken. Gregor identifiserte seg med denne rollen. Han var en belest aristokrat hvis familie i generasjoner (?) hadde hatt en fremskutt posisjon i Nazianzus. Samtidig var han ordinert prest (snart biskop og patriark), sønn av en biskop. Det var hans liv og vesen å være en mann av Kirken og en litterat på samme tid.

Vi nevnte innledningsvis hvordan kristendommen fra begynnelsen lever i en multikulturell verden. Gregor aksepterte ikke Julians distinksjon mellom «vårt» og «deres» hva angår kulturskatten. Snakket ikke de kristne gresk? Var det ikke kristne forfattere og tenkere som ikke sto det minste tilbake for deres hedenske samtidige? (riktignok er Bibelen skrevet med et ikke så elegant stilnivå, noe som alle de lærde fedrene observerte, og Gregor var ganske brydd med tanke på dette, så han knapt tar det opp som et tema.) Hvis det er slik at «thruth is in the origins», som Julian påsto, måtte jo også grekerne slutte å skrive, for alfabetet hadde de arvet fra fønikerne. Dyreofringen som Julian ville gjeninnføre kom opprinnelig fra assyrerne. Så det var bare tull, det som Julian argumenterte med. Gregor så intet motsetningsforhold mellom gresk paideia og kristen tro.

6. Basilios den store

En annen som uttalte seg om saken var Basilios av Caesarea, «Basilios den Store», Gregors nære venn og bispekollega [bilde: Bas Chora] [Bilde 3 hierarker]. Han skrev en liten bok, eller pamflett, som heter «Til de unge om hvordan man skal få nytte av de greske skriftene» Denne lille teksten tar for seg skolepensum og forteller hva man skal lære av og hva man bør unngå i tekstene man blir forelagt. Basilios' pamflett ble flittig brukt opp gjennom hele den bysantinske middelalderen som et program for lesning av ikke-kristne tekster. Med tallrike eksempler og sitater forteller han om nytteverdien i de gamle forfatterne, med vekt på nettopp det som bygger karakteren, gjør ungdommen til dugelige mennesker. Slik har teksten oftest blitt lest som et oppfordring til å gå til klassikerne. Men da tror jeg man har misforstått litt. For som jeg sa for litt siden var det forventet at ungdommen skulle tilegne seg den klassiske dannelse, og Platon, Aristoteles, Homer, Herodot, Demosthenes, Ayschylos og alle de andre var selve kjernen i denne. Som sagt gikk alle noenlunde bemidlede ungdommer av Det romerske rike gjennom curriculum , det tradisjonelle utdannelsesløpet. Hvis de ikke hadde denne ballasten hadde de ingen sjans å kunne få seg en respektert stilling i samfunnet, eller i det hele tatt å bli tatt på alvor. Så det skulle ikke være noen grunn for Basilios til å oppfordre til noe som allerede var selvsagt. Nei, det Basilios gjør er å peke på at man må være forsiktig, vise dømmekraft i møte med litteraturen. Den inneholder mye som er skadelig for sjelen, i all dens hedenskap og tidvise umoral. Men all den tid han, akkurat som Gregor også, viser en sunn skepsis til enkelte aspekter ved den tradisjonelle dannelse og litteratur, er det ofte i slike omtaler de virkelig briljerer med referanser (eksplisitte eller uuttalte, bevisste eller underbevisste) og med retoriske teknikker og vendinger de har lært av nettopp disse forfatterne. Ambivalens...

Jeg skal legge til til slutt at kappadokierne, når de skulle forsvare den verdslige kulturens skatter og nytteverdi (verdslig eller «fremmed»..) hadde de en bibelsk begrunnelse for dette også som de ofte benyttet. Og nå kan jeg endelig vis den siste av de tre store kappadokierne, Gregor av Nyssa, Basilios' bror og kamerat av den andre Gregor. [bilde Gnys]. Bibelens Daniel ble fanget i Babylon, hvor han ble opplært i kaldeisk visdom og fikk en høy stilling. Men med sin tro på Gud kunne han se ting ingen av babylonernes vismenn hadde evne til. Men Moses var kroneksempelet for Guds pedagogikk. Gregor av Nyssa skrev den mest kjente biografien over Moses hvor han nettopp forener den verdslige dannelsen med det mystiske målet. Moses vokste opp i Egypt, fikk en grundig opplæring i alle vitenskaper, og forsynt med denne verdslige visdommen var han i stand til å lede folket. På Sinaifjellet trådte han inn i Guds mysterium, i skyen fikk han kjenne Gud, og ble slik en sann gudegitt åndelig og praktisk veileder av Guds nåde mot det lovede land. Slik blir moses et forbilde for biskopene. Et bilde på den kristne dannelsen. [De siste bilde: Vatopedi athos 1-4]