En glimrende podkaster

Jeg kom nettopp over en stadig økende samling podkastinger (vil det være det norske ordet?) fra prof. Peter Adamson ved King's College i London, og tenkte han fortjener litt reklame: Hans nettside heter History of philosophy -- without any gaps.

Adamson gir korte forelesninger over den antikke filosofiens historie fra Thales, gjennom presokratikerne, klassiske og hellenistiske tenkere, senantikke filosofer, og er nå kommet til den tidlige Kirken. Anbefales!

Et ord fra Maximos

Maximos bekjenneren er spennende. I dette løsrevne sitatet taler han om Kirken (både som bygning og som fellesskap mellom Gud og hans folk) og dens aspekt som et mikrokosmos, en miniatyrutgave av hele Guds skaperverk som det var ment fra Guds hånd:

Ὅλος γὰρ ὁ νοητὸς κόσμος ὅλῳ τῷ αἰσθητῷ μυστικῶς τοῖς συμβολικοῖς εἴδεσι τυπούμενος φαίνεται τοῖς ὁρᾷν δυναμένοις· καὶ ὅλος ὅλῳ τῷ νοητῷ ὁ αἰσθητὸς γνωστικῶς κατὰ νοῦν τοῖς λόγοις ἁπλούμενος ἐνυπάρχων ἐστίν. (Mystagogia, kap. 2)

«For hele det åndelige kosmos setter sitt preg på hele det sanselige kosmos gjennom symbolske mønstre for dem som makter å se det. Og hele det sanselige kosmos, dets sanne enkelhet, er forstandig forklart for det åndelige gjennom [dets iboende] prinsipper.»

(«Åndelig» – νοητός – har her med intellektet å gjøre. «Prinsipper» – λόγοι – er her det fornuftige orden i skaperverket fra Skaperens hånd.)

Første del av sitatet er innlysende. Den andre, derimot, gir litt mer å tenke på.

Fint ressonnement om Sønnens guddom

Εἰ μὲν Θεὸς, οὐ κτίσμα· μεθ' ἡμῶν γὰρ τὸ κτίσμα, τῶν οὐ θεῶν. Εἰ κτίσμα δὲ, οὐ Θεός· ἤρξατο γὰρ χρονικῶς. Ὃ δὲ ἤρξατο, ἦν ὅτε οὐκ ἦν. Οὗ δὲ πρεσβύτερον τὸ οὐκ ἦν, τοῦτο οὐ κυρίως ὄν. Τὸ δὲ μὴ κυρίως ὂν, πῶς Θεός; Οὔτε οὖν κτίσμα τῶν τριῶν, οὐδὲ ἕν· οὔτε, ὃ τούτου χεῖρον, δι' ἐμὲ γενόμενον·ἵνα μὴ κτίσμα ᾖ μόνον, ἀλλὰ καὶ ἡμῶν ἀτιμότερον. Εἰ γὰρ ἐγὼ μὲν εἰς δόξαν Θεοῦ, τοῦτο δὲ δι' ἐμὲ (ἡ πυράγρα διὰ τὴν ἅμαξαν, ἢ ὁ πρίων διὰ τὴν θύραν), νικῶ τῇ αἰτίᾳ. Ὅσῳ γὰρ κτισμάτων Θεὸς ὑψηλότερος, τοσοῦτον τοῦ διὰ Θεὸν ὑποστάντος ἐμοῦ, τὸ δι' ἐμὲ γινόμενον, ἀτιμότερον. (Gregor av Nazianz, Or. 42, 17)
 

Er han en skapning er han ikke Gud, for da ville han hatt en begynnelse i tiden. Men dersom han hadde en begynnelse, så var det altså en tid da han ikke var. Hvis noe har hatt en tidligere karakteristikk av ikke å være til, da har det heller ikke eksistens i ordets snevre forstand. Og det som ikke har eksistens i ordets snevre forstand, hvordan kan da dette være Gud? Så er det altså ikke noen skapning blant de Tre, ikke en eneste. Heller ikke (det som verre er) ble én av dem til for min skyld, ikke bare som en skapning, men tilogmed av lavere rang enn meg. For dersom jeg eksisterer til Guds ære og den annen eksisterer for min skyld – som smijern må for vognen eller som en sag må til for døren –, da er jeg hans overmann med hensyn til årsak. For så høyt hevet over det skapte som Gud er, må det som er blitt til for min skyld ha lavere rang enn meg, jeg som er til for Gud!

Ny oversettelse

Jeg har oversatt tredje samling av pave Benedikt XVIs onsdagsaudienser om antikkens og middelalderens fedre. Oversettelsen er basert på den tyske teksten:

FEDRE OG LÆRERE - fra Leo den store til Peter Lombard, St Olav forlag 2012

Tidligere er utkommet:

APOSTLENE OG KRISTI FØRSTE DISIPLER - et blikk på Kirkens første tid (overs. Ståle Wilhelmsen)

og 

KIRKEFEDRENE - fra Klemens av Roma til Augustin (overs. Maria J. Sammut)

Bokanmeldelse: Tertullian på norsk

Publisert i Segl, 2012

Tertullian. Forsvarsskrift for de kristne, redigert av Dagfinn Stærk, Luther forlag 2012, 163 sider

Et rikt tilfang av patristiske tekster oversatt til norsk har vi ikke ennå, men sakte men sikkert blir oldkirken gjort mer tilgjengelig for et norsklesende publikum. Interessen for den tidlige kristenhet har gått i bølger, og er fra 1990-tallet igjen blitt større med en rekke forskningsprosjekter ved universiteter og høyskoler, og dertil populariserende utgivelser. Her hjemme, og i utlandet, var det gjennom siste halvdel av 1800-tallet stor interesse for å søke tilbake til kirkens tidlige historie. K. Krogh-Tonning, da luthersk kateket i Porsgrunn og senere ble katolsk prest og æresdoktor, fikk satt i gang utgivelsen av en samling Vidnesbyrd af Kirkefædrene i nitten bind (Christiania 1880-1897), oversatt av språkkyndige kollegaer. Denne skatten har nå Luther forlag besluttet å børste støvet av, og delvis utgi påny i oppdatert språkdrakt, med en arbeidsgruppe bestående av Lauritz Pettersen, Johannes Hvaal Solberg og Dagfinn Stærk, med Oskar Skarsaune som faglig rådgiver. I 2010 utkom Kyrill av Jerusalems Dåpskatekeser, og nå i år er turen kommet til Forsvarsskrift for de kristne av Tertullian (ca. 160-ca. 225). Teksten ble først oversatt av C. J. Arnesen i 1880, men er nå modernisert og forsynt med en utmerket innledning av Dagfinn Stærk. At det er Basilios den store som pryder forsiden og ikke Tertullian er vel en hendelig glipp fra forlaget.

I innledningen skisserer Stærk opp rammen for Tertullians skrift. Han begynner levende og pedagogisk med en tenkt lynsjing og rettergang av kristne i Kartago år 197, det året boken ble forfattet. Før de mer omfattende kristenforfølgelsene under tiden fra keiserne Decius til Diokletian (250-311) inntraff det mer tidsbegrensede og lokale forfølgelser rundt om. Det var i og for seg ikke det å bekjenne seg til kristendommen som ga grunn for rettergang – hva mennesker privat trodde og bekjente var makthaverne likegyldig –, men det at de nektet å innordne seg i Romerrikets offisielle pietas, med tilbedelse av de sentrale gudene og brenning av røkelse for keiserens genius.

Tertullian blir ofte nevnt som den vesterlandske teologiens far. Etter alt å dømme var det han som på latin lanserte begrepet trinitas, Treenigheten, om de tre personae i én substantia, overtatt fra det greske hē trias, først benyttet et tiår tidligere. Med dette og mer leverte han avgjørende bidrag til å utvikle det latinske teologiske sprog og begrepsapparat. Utover det dogmatiske innholdet i hans skrifter var han kanskje aller mest opptatt av moralske spørsmål og av å fremme total overgivelse til troen med kropp og sjel. De kristne måtte etterstrebe absolutt renhet i sin livsførsel, og i en forfølgelsessituasjon var det ikke akseptabelt å drive dobbeltspill for å redde livet. En sann kristen må gå døden frimodig i møte. I tilfelle frafall –

Gregorios av Nazianzos om menneskenes språk

Utkast. Under utgivelse

I år 362 utlyste keiser Julianus «den frafalne» en lov, «Edictum de professoribus,» som forbød kristne å inneha læreseter innen skoleverket. «Det er illojalt,» skrev han, «å mene én ting mens man underviser noe annet. Derfor må ingen lærer som ikke tror på gudene legge ut om de gamle forfattere. De kristne kan gå til sine kirker og der legge ut om Matteus og Lukas» (Ep. 61).¹ Kort tid etter fulgte han opp med et større verk «Mot galileerne», en benevnelse han fant sakssvarende på de kristne, med deres usiviliserte opphav i en av Romerrikets mer avsidesliggende provinser. Dersom dannelsen, paideía, det vil si alt man lærer i skolene, blir løsrevet fra dets nedarvede religiøse grunnlag, mente han, må den nødvendigvis bli underminert og gå i oppløsning. Når de kristne med deres insistering på betydningen av sitt ukultiverte trosgrunnlag fikk utbre sin lære, ville hele den gresk-romerske dannelse og kulturtradisjon, hellenismós, stå i fare for å gå under. Skriftet innvarslet kanskje en skjerping av kampen mot kristen innflytelse, men da keiseren falt i hærtog mot perserne i 363 ble også hans store rehelleniseringsprosjekt lagt dødt.

Selv om den etterfølgende keiser Jovian igjen erklærte kristendommen som rikets religion, var åpenbart utfordringen likefullt følt såpass alvorlig at flere kristne forfattere tok til motmæle overfor den avdøde apostaten. Man må huske på at om Julianus enn var død, hadde han reist en spørsmålstilling som det var maktpåliggende for de kristne å behandle fyldestgjørende, siden det på ingen måte var gitt at en senere øvrighet ikke ville gå inn for det samme. Det skulle vise seg at Julianus' prosjekt forble en parentes i historien, men det er kun ettertidens kunnskap. Mesteparten av det vi har bevart av «Mot galileerne» stammer fra Kyrillos av Aleksandrias motskrift «Mot Julianus» fra ca 440. Men også Gregorios av Nazianzos (ca 330-390) hadde før den tid skrevet noen drøye taler «Mot Julianus» (4. og 5. tale fra år 363).

Gregorios var sønn av en biskop, Gregorios den eldre av Nazianzos, og viste tidlig sin interesse for studier. Etter barndommens hjemlige undervisning dro han til provinshovedstaden Caesarea i Kappadokia, og senere til Caesarea i Palestina og til Alexandria. Omsider oppsøkte han lærdommens høyborg, Athen, hvor han tilbragte ti år med retoriske studier. I Gregorios' selvbiografiske skrifter står tiden i Athen sammen med hans venn Basileios den store som den gyldne epoke i hans livsløp. En stund etter sin hjemkomst til sitt hjemlige Nazianzos, ble han mer eller mindre motvillig ordinert til prest. Dette var i 361, og begynnelsen av hans prestelige virke falt dermed sammen med Julianus'

Akathistoshymnen

Publisert i St. Olav nr. 3, 2012

 

Troparion:

I skjul fikk engelen et budskap,

og hastet til Josefs hus hvor den talte til jomfruen.

«Han som senker himlene og kommer ned til jorden tar hel og uforandret bolig i deg.

Jeg ser ham ta en tjeners skikkelse i ditt skjød, og i forundring må jeg utbryte:

Refreng:

Vær hilset, jomfruelige brud!»

Liksom vestkirken har en lang rekke liturgiske handlinger for forskjellige situasjoner og kirkelige feiringer, har man i østkirken en tilsvarende liturgisk skattkiste til bønn og lovprisning av Herren og hans hellige tjenere. Ved siden av Den guddommelige liturgi (messen) og tidebønnene som blir feiret daglig, vil man ofte kunne delta i feiringen av akathistoshymnen ved store festdager og ved spesielle anledninger. Det er riktig å kalle det en feiring, for selv om det bærer navnet «hymne», er det snarere en liturgisk handling, en fellesbønn sammensatt av flere elementer. Det greske ordet «akáthistos» betyr «ikke sittende», som angir at man normalt skal stå under bønnen – et tegn på ærefrykt og age innfor det hellige, en praksis vi også kjenner fra det aller mest høytidelige, feiringen av Den gudommelige liturgi.

Akathistoshymnen er heller ikke bare én spesiell hymne, men en bønnehandling som er tilpasset forskjellige høytider og helgenfester gjennom kirkeåret, men som følger et mer eller mindre fastsatt formular: Etter trisagion, lovprisningen av Den hellige treenighet, begynner den ofte med et troparion, en «tema-bønn», som angir festens egenart. Deretter synges selve akathistoshymnen. Et kontakion, en poetisk lovprisning avsluttet med alleluia, følges opp av en svarende ikos (oikos el. eikos), hvis hoveddel er gjentatte lovprisninger eller bønner av typen «Fryd deg, du som...», «Vær hilset!» eller «Kom, o hellige.....», fulgt av et kort refreng. Dette tredelte grunnmønsteret repeteres tolv ganger. Etter et trettende kontakion gjentas ofte den første ikos og tilhørende kontakion. Deretter kan andre bønner og lovprisninger avslutte handlingen. Som vi ser har vi å gjøre med en generell struktur med et visst rom for variasjoner. Vanligst er det å benytte festenes tradisjonelle akathistoshymner. Dem finnes det mange av, og de kan være meget gamle. Det er samtidig i prinsippet ingen ting i veien for å skrive nye akathistoshymner etter samme grunnmønster, alt etter som behovet melder seg skjønt det ikke skjer særlig ofte. Vi kan forøvrig legge merke til likheten med vestkirkens litanier med deres