Bokanmeldelse: Tertullian på norsk

Publisert i Segl, 2012

Tertullian. Forsvarsskrift for de kristne, redigert av Dagfinn Stærk, Luther forlag 2012, 163 sider

Et rikt tilfang av patristiske tekster oversatt til norsk har vi ikke ennå, men sakte men sikkert blir oldkirken gjort mer tilgjengelig for et norsklesende publikum. Interessen for den tidlige kristenhet har gått i bølger, og er fra 1990-tallet igjen blitt større med en rekke forskningsprosjekter ved universiteter og høyskoler, og dertil populariserende utgivelser. Her hjemme, og i utlandet, var det gjennom siste halvdel av 1800-tallet stor interesse for å søke tilbake til kirkens tidlige historie. K. Krogh-Tonning, da luthersk kateket i Porsgrunn og senere ble katolsk prest og æresdoktor, fikk satt i gang utgivelsen av en samling Vidnesbyrd af Kirkefædrene i nitten bind (Christiania 1880-1897), oversatt av språkkyndige kollegaer. Denne skatten har nå Luther forlag besluttet å børste støvet av, og delvis utgi påny i oppdatert språkdrakt, med en arbeidsgruppe bestående av Lauritz Pettersen, Johannes Hvaal Solberg og Dagfinn Stærk, med Oskar Skarsaune som faglig rådgiver. I 2010 utkom Kyrill av Jerusalems Dåpskatekeser, og nå i år er turen kommet til Forsvarsskrift for de kristne av Tertullian (ca. 160-ca. 225). Teksten ble først oversatt av C. J. Arnesen i 1880, men er nå modernisert og forsynt med en utmerket innledning av Dagfinn Stærk. At det er Basilios den store som pryder forsiden og ikke Tertullian er vel en hendelig glipp fra forlaget.

I innledningen skisserer Stærk opp rammen for Tertullians skrift. Han begynner levende og pedagogisk med en tenkt lynsjing og rettergang av kristne i Kartago år 197, det året boken ble forfattet. Før de mer omfattende kristenforfølgelsene under tiden fra keiserne Decius til Diokletian (250-311) inntraff det mer tidsbegrensede og lokale forfølgelser rundt om. Det var i og for seg ikke det å bekjenne seg til kristendommen som ga grunn for rettergang – hva mennesker privat trodde og bekjente var makthaverne likegyldig –, men det at de nektet å innordne seg i Romerrikets offisielle pietas, med tilbedelse av de sentrale gudene og brenning av røkelse for keiserens genius.

Tertullian blir ofte nevnt som den vesterlandske teologiens far. Etter alt å dømme var det han som på latin lanserte begrepet trinitas, Treenigheten, om de tre personae i én substantia, overtatt fra det greske hē trias, først benyttet et tiår tidligere. Med dette og mer leverte han avgjørende bidrag til å utvikle det latinske teologiske sprog og begrepsapparat. Utover det dogmatiske innholdet i hans skrifter var han kanskje aller mest opptatt av moralske spørsmål og av å fremme total overgivelse til troen med kropp og sjel. De kristne måtte etterstrebe absolutt renhet i sin livsførsel, og i en forfølgelsessituasjon var det ikke akseptabelt å drive dobbeltspill for å redde livet. En sann kristen må gå døden frimodig i møte. I tilfelle frafall –
om man for eksempel brente en klype røkelse for syns skyld – finner man lite nåde hos Tertullian, selv ikke om man angrer i ettertid (han kommer inn på dette på side 110 i Forsvarsskriftet). Kirken generelt var mer overbærende i dette spørsmål, en angrende synder kunne etter en foreskrevet botstid atter innlemmes i fellesskapet og motta kommunionen. Også i andre moralske spørsmål gikk Tertullian mye lenger enn Kirken ellers ville. Kirken var blitt lunken, mente Tertullian, og hadde mistet sin åndelige kraft og profetiske gave. Jesu gjenkomst var nær, og det gjaldt å være rede. Med tiden nærmet han seg montanistene, en bevegelse som la vekt på personlige åpenbaringer og streng livsførsel. Enn om han ikke formelt ble en del av bevegelsen, fulgte han den ut av Kirken i år 211.

Tertullian var utdannet jurist, og hans første verk etter at han ble troende, Forsvarsskriftet for de kristne, er skrevet nettopp som en forsvarstale i en rettsprosess. Noen kristne apologeter hadde skrevet før ham, som Justin Martyr med sin filosofiske tilnærming, og Klemens av Aleksandria med sin religionskritikk. Siden romerretten gir rammen om Tertullians skrift, bruker han ikke mye filosofisk og teologisk argumentasjon for å vise det formastelige i anklagene, men snarere rettsprinsipper og almen fornuft. Vi får et levende innblikk i en tid da det romerske pantheon stadig var en realitet i folks bevissthet, med alle de viktige samfunnsinstitusjoner som lå under gudenes vern. Den kristne bevegelsens fremvekst syntes nok å utgjøre en ikke ubetydelig trusel for mangt og meget i folks hverdag og i statsapparatet, preget som det var av religiøse tolkninger og ritualer – men dette må vi lese mellom linjene i Tertullians tekst. Forfatteren er naturlig nok ikke interessert i å gi ved dørene til fordel for noe som smaker av hedenskap. Likhet innfor loven må sies å være bokens hovedanliggende. I løpet av dens 50 kapitler veksler stilen mellom en rå sarkasme og en mild imøtekommenhet, mens en rotfestet overbevisning og dyp tro på Kristus hele tiden ligger under.

Boken åpner med å vise at anklagerne ikke har kunnskap om hva de nærer et slikt hat til – å undersøke sakens fakta turde være første bud før man innleder en rettsprosess. En rettferdig rettergang ut fra likhet for loven burde være selvsagt for en rettsstat. Mot all annen rettspraksis sikter anklagerne på å få frem en benektelse av «Navnet» hos de kristne, mot en tilståelse av forbrytelsene hos andre kriminelle. Hvis lovene er urimelige er det intet til hinder for å revidere dem, mener han – rikets lover er menneskelige og ikke gudommelige –. Dersom en lov eller rettspraksis er urettferdig, handler de da urettferdig som dømmer etter den. «Det er ikke nok at en lov er tilfreds med sin egen rettferdighet (...) loven er forkastelig hvis den gjelder uten å ha blitt bedømt» (45).¹ Mang en god lov fra eldre tid er gått i glemmeboken, minner han om, mens man ukritisk konstruerer nye irrasjonelle og fordervelige lover.

Anklagerne kommer med ubegrunnede påstander og rykter om uhyrligheter bedrevet av de kristne, som incest, barnemord, kannibalisme og høyforræderi, uten at noen tar seg bryet med å se om det virkelig er hold i dem. Skal noen dømmes på grunnlag av ubekreftede rykter? Tertullian latterliggjør slike antagelser, men påpeker at det finnes nok av eksempler av tilsvarende virksomheter i romernes egen mytologi og mysteriekulter (51-60). Hva angår mytologien er gudetroen ganske feilslått. Romerne har en temmelig forvirret religion. Det er ikke snakk om guder, men snarere avdøde – i realiteten ganske umoralske og tilkortkommende – mennesker opphøyet til gudestatus i ettertid (61-72). Noen virkelig ærefrykt for sine guder har forresten romerne heller ikke, etter dikterne å dømme (73-76). Senere i boken erklærer Tertullian, i en tilsynelatende selvmotsigelse, de hedenske gudene som demoner (100-101).

Hva de kristne faktisk tror på står egentlig ikke sentralt i fremstillingen. Forsvarsskriftet er ikke et teologisk verk. Men noen forklaring må til, og Tertullian leverer en konsis og vakker gjennomgang av Gud, mennesket og frelseshistorien, og setter det i kontrast til hedensk overtro (80-83 og 90-95). Viktigere i rettsprosessens sammenheng er det for ham å vise at de kristnes trosgrunnlag er langt eldre enn det gresk-romerske idéunivers. En tradisjons alder var viktig for det antikke sinn, og Tertullian forteller hvordan Moses og profetene levde og lærte lenge før de antikke tenkere og forfattere (84-89). Ja, som han kommer tilbake til mot slutten av verket, må alt som er sant og godt hos filosofene faktisk ha vært inspirert av de jødiske profeter, som forvaltet sannheten, en sannhet som er eldre enn noe annet (151)

Tilbake til de mer juridiske argumentene viser Tertullian at det er tillatt for enhver borger å tilbe hva han enn måtte ønske – unntatt den éne og sanne Gud (104 og 112). Her tar han til orde for sann religionsfrihet (libertas religionis) som et prinsipp, noe som altså allerede er befestet i romersk praksis, med kristentroen som et åpenbart unntak. Er de kristne forrædere siden de nekter å ofre for keiserens genius? Er det majestetsfornærmelse? Tertullian kan berolige anklagerne med at de kristne har det som integrert del av deres praksis at de ber for keiseren når de samles. De ber for fred og fremgang for riket og dets myndigheter. Men keiseren har fått sitt liv og sin makt fra Gud, og kan følgelig ikke bli gjenstand for noen kult – slikt kan bare bli Gud til del (115-119). Hvordan kan gode, fredsommelige, ydmyke, velmenende og lovlydige borgere med en høyere moralsk standard enn vanlig er, som attpåtil bidrar til et bedre samfunn, bli kalt forrædere (passim, men spes. 127 og 130)? Det faller på sin egen urimelighet. Anklagerne burde undersøke hva de kristne faktisk gjør under sine samlinger og ellers i hverdagen: de samles i broderlig kjærlighet til enkle fellesskapsmåltid, formanes til gode gjerninger (132-135), og ellers står deres bidrag i samfunnet ikke tilbake for noen. Den nekter kun å delta i hedenske kultiske feiringer (141-146). Over de neste sider sammenligner Tertullian statens toleranse overfor avvikende filosofer med intoleransen overfor de kristne, selv om de kristnes dyd langt overgår filosofenes (147-150). Når man leser sidene 151-159 kan man få inntrykk av at det ikke hørte med til Tertullians opprinnelige tekst, siden han her går inn på noe tyngre filosofisk tematikk om sannhet og eskatologi som bryter litt med rettssalsfølelsen ellers – men det er et spørsmål for paleografene.

Siste del av teksten behandler noe som ligger Tertullian tungt på hjertet: martyriet. Også her er det satt inn i en apologetisk ramme. Mens de kristne spydig kalles «halvpålefolk» og «kvisthaugfolk» – med henvisning til martyriet på bålet – er jo dette også noe som lovprises hos fordums helter blant hellenere og romere, de som lot seg torturere og drepes for sin integritet (160-161). På samme vis går de sanne kristne døden frimodig i møte for troens sak, og jo flere som blir forfulgt jo flere vil slutte seg til de forfulgtes rekker: «De kristnes blod er såkorn» som Tertullians berømte dictum lyder. Semen est sanguis Christianorum (50). Avslutningsvis vender han tilbake til begynnelsen: Når alt dette er sagt, hvorfor ikke undersøke om det stemmer?

Den foreliggende utgaven er forsynt med forklarende fotnoter til mylderet av klassiske og mytologiske referanser. Oversettelsen flyter lett og ledig, uten påfallende latinskspråklige ekko. Det er ingen lett oppgave å oversette Tertullians til tider vanskelig tilgjengelige latin, men her har vi fått en perle av en bok i Arnesens tekst med Stærks grundige gjennomarbeidelse og modernisering. Er man interessert i kirkehistorie, rettshistorie eller det senantikke Romerriket er dette en meget interessant utgivelse. Og for alle er det rett og slett god lesning som kan anbefales på det sterkeste.

Karl Johan Skeidsvoll

1Henviser til sidetall i Stærks utgave.