Olivier Clément (1921-2009)

Publisert i St. Olav nr. 5, 2011

I mai 1995 sendte pave Johannes Paul II ut sin encyclika Ut unum sint, som handler om Den katolske kirkes økumeniske relasjoner med andre kristne, med de første ordene hentet fra Jesu yppersteprestelige bønn i Johannesevangeliet: «Må de alle være ett, slik du, Far, er i meg og jeg i deg. Slik skal også de være i oss, for at verden skal tro at du har sendt meg» (17, 21). Mot slutten av encyclikaen utfordret han kristne fra andre konfesjoner til sammen med ham «å finne en måte å utøve det romerske primat på som, uten på noe vis å gi avkall på det som er sentralt i dets oppdrag, likefullt er åpent for den nye situasjon» (95). Flere teologer fra mange kirkesamfunn grep pennen fatt, men ett svar på utfordringen utmerket seg som spesielt interessant: den ortodokse teologen Olivier Cléments lille bok Rome autrement: Une reflexion orthodoxe sur la papaute (1997)

Olivier-Maurice Clément ble født i 1921 i Aniane, Languedoc (Sydfrankrike), i en familie uten synlig interesse for troen. Han ble likevel tidlig fascinert av religiøse spørsmål og slo inn på en akademisk løpebane innen religionsvitenskap og østlige studier. Da han fikk en undervisningsstilling i Paris, kom han i kontakt med det franskspråklige ortodokse miljøet i byen rundt det relativt nystartede St Dionysus' teologiske institutt, og spesielt med dets dekan Vladimir Lossky. I Losskys arbeid med kirkens mystiske tradisjon fant han det han før hadde søkt etter i sine studier innen historie og østens mystikk. En av Cléments viktigste bøker skulle senere bli Sources: Les mystiques chrétiens des origines (1982). Han ble døpt i Paris 30 år gammel, i den eksilrussiske kirken.

Olivier Clément fortsatte i sin lærerstilling, men ble mer og mer involvert i det andre ortodokse teologiske instituttet i Paris, Saint-Serge, grunnlagt i 1924 med blant annet Sergej Boulgakov og Georges Florovsky viktige professorstillinger. Instituttet var til å begynne med et seminar for å utdanne geistlige som kunne tjene St. Sergiuskirken og andre menigheter for russiske troende som hadde måttet flykte for revolusjonen i 1917. Fra tiden rundt annen verdenskrig ble instituttet stadig mer opptatt med økumeniske spørsmål, fokus ble dreiet mer i retning av å representere ortodoksien som en europeisk og verdensvid tradisjon, ikke først og fremst russisk, og undervisningsspråket ble etterhvert hovedsaklig fransk. I denne atmosfære – han ble med tiden engasjert som professor i moralteologi ved instituttet – fant Clément en utgangsposisjon for det som skulle bli en rik produksjon av bøker og artikler gjennom årenes løp, med tematikk fra historie, litteraturkritikk, komparativ religion, men mest av alt teologi. Han var en pådriver i arbeidet med å frigjøre den vesteuropeiske ortodokse visjon fra den noe klamme nostalgien mot det bysantinske som ellers har lett for å
prege tenkningen, eller den enda snevrere bindingen til den slaviske kirken, som naturligvis var både nødvendig og uunngåelig i instituttets tidlige fase. Uten å kaste vrak på noen av skattene fra disse tradisjoner ville Clément være en sann ortodoks teolog med begge benene plantet i vestlig kultur, og dermed var det utenkelig for ham ikke å være i dialog med andre åndelige retninger i den alt annet enn ensartede kristne virkelighet. Slik ble denne legmann med årene en ledende figur i den ortodokse «pariserskolen», som var et møtepunkt mellom ortodoks tro og vesteuropeisk kultur. Dersom ortodoksien, mente Clément, skulle bli mer enn et museum for ritualer, selvtilfreds innhyllet i røkelse foran gullbeslåtte ikonostaser, måtte den åpne seg for verden og gå inn i dialogen, være sann Kirke blant menneskene.

Cléments økumeniske tenkning og arbeid, en oppriktige dialog med kristne fra andre konfesjoner, ble hans kanskje mest synlige bidrag for oss som ikke tilhører den ortodokse kirke. Han hadde en egen evne til å stifte nære vennskap med fremtredende personer på tvers av kirkegrensene: hans egen patriark Athenagoras av Konstantinopel og etterfølgeren, den nåværende patriark Bartholomeos, kan begge sees som Cléments åndsfrender når man leser hans to bøker, Dialogues avec le Patriarche Athenagoras og La vérité vous rendra libre. Entretiens avec le patriarche œcuménique Bartholomée Ier. Hans vennskap med Andrea Riccardi, grunnleggeren av Sant'Egido-fellesskapet i Roma rsulterte i Petite Boussole spirituelle pour notre temps. Han besøkte flere ganger Taizé-fellesskapet og ble en nær venn med broder Roger. Hans tanker omkring dette fikk skriftlig form i Taizé – un sens à la vie. Og sist men ikke minst var han en god venn av pave Johannes Paul II, noe som kanskje ga ham dobbel grunn til å svare på utfordringen til å tenke høyt omkring utøvelsen av det petrinske embede. At den Katolske kirke ble stadig mer åpen overfor sin østlige «søster» så Olivier Clément som et håpets tegn, og han arbeidet for at det samme skulle gjelde andre veien. I Rome autrement gir han en konsis gjennomgang av hvordan den østlige og vestlige kirke har forstått Peters etterfølgers posisjon, hver på sin kant, opp gjennom historien, gjerne satt opp som en balansegang mellom pavemakt og konsiliarisme. En slik «kreativ spenning» mellom de tre «antenner», konsilets autoritet, pavens røst og folkets bifall, ledet Kirkens sannhetserkjennelse i tidligere tider. Mot slutten av boken ser Clément for seg en forenet Kirke uten den nåværende sentralstyringen, hvor paven utnevner biskoper over hele kloden. Han ser for seg at Kirken har en administrativ-hierarkisk struktur under biskoper, metropolitter, patriarkater (uten de ofte nasjonale grenseoppgangene som har preget østkirken) og blant dem Romas biskop som primas, et samlende symbol, en legemliggjøring av St Peters nærvær og St Paulus' karisma. Som sin første forgjenger må paven være en profet for enhver tid, og en martyr for sannheten, mer enn å være Pontifex maximus blir han da Servus servorum Dei.