Philokalia

Philokalia

Publisert i St. Olav nr. 4, 2011

Jesusbønnen, eller hjertebønnen, er blitt vel kjent også i vesten og lyder «Herre Jesus Kristus, Guds Sønn, forbarm deg over meg, synderen» Så enkel, og så rik. Bønnen har en sentral plass i den ortodokse spiritualitet, og er så kort og klar at den kan gjentas om og om igjen til den blir en del av selve åndedrettet. Bønnen utgjør et hovedtema i den anonyme russiske fortellingen En russisk pilegrims beretning som utkom første gang i 1881. En mann hører Paulus' ord «Be uavbrutt!» (1. Tess. 5,17) i en kirke han besøker, og legger ut på en ferd for å få klarhet i hva dette betyr, og hvordan den uavlatelige bønnen skal praktiseres. Med seg har han to bøker: Bibelen og Philokalia, en bok han ble introdusert for av en starets (åndelig far), som var leder for et kloster han besøkte. Denne åndelige far leser med ham og hjelper ham inn i Jesusbønnen, en bønn som går som en rød tråd gjennom tekstene i Philokalia. Resten av beretningen handler om hvordan pilegrimen øver seg i praktiseringen av bønnen under veiledning av forskjellige staretser han oppsøker, og veiledet av de åndelige fedre fra kirkens historie som står bak tekstene i Philokalia.

Philokalia er altså en samling av tekster opprinnelig skrevet på gresk, to av dem på latin, av monastiske forfattere over et tidsrom på mer enn et årtusen, mellom det fjerde og det femtende århundre. Samlingen er uløselig knyttet til Athos, det hellige fjell nordøst i Hellas, hvor de ble utgitt av Nikodemos (1749-1809) og Makarios (1731-1805, senere biskop av Korint) mens begge var munker der. Førsteutgaven ble publisert i Venezia 1782. Samlingen ble delvis oversatt til kirkeslavisk av den russiske munken Paisij Velitsjkovskij (1722-1794), og det er denne utgaven, Dobrotoljubije, som ble benyttet av En russisk pilegrim. Paisios oversettelse fikk meget stor betydning for den nye given for det monastiske livet i de slaviske områder fra begynnelsen av 1800-tallet av. Biskop og munk Theophan Govorov («Zatvornik», den innelukkede) oversatte en utvidet samling av tekstene i fem bind til moderne russisk i siste halvdel av 1800-tallet, som snart fikk en enorm utbredelse.

Philokalia eller Dobrotoljubije betyr «kjærlighet til det gode og skjønne» og denne kjærligheten bevirker, som Nikodemos og Makarios' undertittel fremholder, «at intellektet blir renset, opplyst og gjort fullkomment». Tekstene er et kompendium over åndelige læremestere som taler gjennom deres skrifter. De hjelper leseren inn i den hellige kontemplasjon, til en stadig omvendelse av hjerte og sinn fra denne verdens bekymringer og ens egne indre stengsler. De maner til årvåkenhet overfor alt som hindrer møtet med Gud og lydhørhet for alle måter man kan nærme seg foreningen med ham, det vil
si hele tilværelsens mål. Han som selv er kjærlighet, godhet og skjønnhet. Slik kan Philokalia leses som en guide til praktiseringen av det kontemplative liv, med mange forskjellige røster som taler uten at man kan utlede en bestemt doktrine de deler. Den røde tråden, som jeg nevnte, er Jesusbønnen – selv om den ikke kalles så i tekstene, og selv om den tar litt forskjellige former. Uansett er bønn med fokus på navnet Jesus noe som står sentralt hos mange av forfatterne, og som mer enn noe annet kan sees som det viktigste temaet i Philokalia.

Vi taler om monastiske tekster, men den åndelige vei mot full forening med Gud ligger åpen for alle, som Nikodemos var nøye med å poengtere i sitt forord. Alle kan, eller burde, være pilegrimer på søken etter den uavbrutte bønn, uansett livssituasjon. Det monastiske liv gir rammer som gjør veien lettere, men alle troende kan i sitt dagligliv, med et fast holdepunkt i Kirkens liturgiske feiringer, gå den samme veien. Den ortodokse tradisjon er klar på at man alltid bør søke åndelige læremestere, en starets, eller på gresk gerôn, men det viktigste er likevel å delta i Kirkens liv og å øse av Den hellige skrift. Å lytte til de hellige fedre og mødre gjennom Kirkens historie er en måte å søke åndelig veiledning, selv om det ikke kan erstatte det personlige møte med ens egen åndelige far eller mor. Her tilbyr Philokalia hjelp på veien med spesielt utvalgte tekster.

Det høyeste stadium på denne veien kalles med det greske ordet hesykhia, som kan oversettes med «stillhet» eller «indre ro og stabilitet». Hesykhasme betyr flere ting, men i vår sammenheng er det den streben etter den indre ro og bevissthet som oppnås ved alltid å ha Jesu navn i tankene og på leppene. Den uavlatelige men aktpågivende repetisjonen av Jesusbønnen holder sinnet fra å vandre på egenhånd langs unyttige stier. Samtidig, når bønnen etterhvert blir en del av selve åndedrettet, slik Pilegrimen streber etter, blir selve kroppen, og dermed hele den menneskelige person, med i bønnen.

Når man taler om hesykhasmen dukker ofte navnet Gregorios Palamas opp, en munk på Athos som senere ble erkebiskop av Thessaloniki like i nærheten. Han skrev under første halvdel av 1300-tallet tallrike spirituelle verker, og ble stående som protagonisten for hesykhastene i den teologiske konflikten som utspant seg på den tiden. Selv om Gregorios Palamas' tekter i Philokalia utgjør kun en mindre del, kan man påstå at hans, og generelt Athosfjellets, spiritualitet ligger under hele verket. Nikodemos arbeidet også på en samleutgave av alle teologens skrifter, som dessverre aldri ble utgitt. Det som utmerker Palamas' skrifter er insisteringen på essens-energi- tanken som er meget viktig i ortodoks teologi. Gud overgår menneskets fatteevne, er umulig å gripe med sinn og sanser. Likevel kan man kjenne ham, oppnå den absolutte forening med ham og bli guddommeliggjort. Grunnen til dette er at mens Guds essens, hans væren, forblir utilgjengelig og transcendent, er hans energier, hans virksomme tilstedeværelse i skaperverket direkte tilgjengelig for skapningen. Energiene er Gud, og ikke bare noe som har sitt utspring i ham. Gjennom bønnen – det er et viktig poeng i hesykhastenes tradisjon at det er hele kroppen som ber, ikke kun intellektet – kan mennesket oppnå å bli forenet med det uskapte lyset, som er Gud selv, hans energi. Det er dette lyset disiplene erfarte på Taborfjellet. Streben etter en slik forvandling, etter forening med Gud ved bønn og askese, er hva hele Philokalia dreier seg om.

Selv om hesykhasmen i forskjellige former har vært en del av tradisjonen fra begynnelsen av, var det åndelige klima ikke alltid like vitalt. Dette ønsket Nikodemos og Makarios å avhjelpe. Og da Paisij Velitsjkovskij slo seg en tid ned på Athos rundt midten av 1700-tallet la han med sin kommunitet der grunnlaget for en gjenoppfrisking av hesykhasmen på halvøyen. Derfra, godt hjulpet av Dobrotoljubije, hans kirkeslaviske oversettelse av Philokalia, vant praksisen utbredelse, slik den i dag igjen er en sentral del av den ortodokse spiritualitet.