Fint ressonnement om Sønnens guddom

Εἰ μὲν Θεὸς, οὐ κτίσμα· μεθ' ἡμῶν γὰρ τὸ κτίσμα, τῶν οὐ θεῶν. Εἰ κτίσμα δὲ, οὐ Θεός· ἤρξατο γὰρ χρονικῶς. Ὃ δὲ ἤρξατο, ἦν ὅτε οὐκ ἦν. Οὗ δὲ πρεσβύτερον τὸ οὐκ ἦν, τοῦτο οὐ κυρίως ὄν. Τὸ δὲ μὴ κυρίως ὂν, πῶς Θεός; Οὔτε οὖν κτίσμα τῶν τριῶν, οὐδὲ ἕν· οὔτε, ὃ τούτου χεῖρον, δι' ἐμὲ γενόμενον·ἵνα μὴ κτίσμα ᾖ μόνον, ἀλλὰ καὶ ἡμῶν ἀτιμότερον. Εἰ γὰρ ἐγὼ μὲν εἰς δόξαν Θεοῦ, τοῦτο δὲ δι' ἐμὲ (ἡ πυράγρα διὰ τὴν ἅμαξαν, ἢ ὁ πρίων διὰ τὴν θύραν), νικῶ τῇ αἰτίᾳ. Ὅσῳ γὰρ κτισμάτων Θεὸς ὑψηλότερος, τοσοῦτον τοῦ διὰ Θεὸν ὑποστάντος ἐμοῦ, τὸ δι' ἐμὲ γινόμενον, ἀτιμότερον. (Gregor av Nazianz, Or. 42, 17)
 

Er han en skapning er han ikke Gud, for da ville han hatt en begynnelse i tiden. Men dersom han hadde en begynnelse, så var det altså en tid da han ikke var. Hvis noe har hatt en tidligere karakteristikk av ikke å være til, da har det heller ikke eksistens i ordets snevre forstand. Og det som ikke har eksistens i ordets snevre forstand, hvordan kan da dette være Gud? Så er det altså ikke noen skapning blant de Tre, ikke en eneste. Heller ikke (det som verre er) ble én av dem til for min skyld, ikke bare som en skapning, men tilogmed av lavere rang enn meg. For dersom jeg eksisterer til Guds ære og den annen eksisterer for min skyld – som smijern må for vognen eller som en sag må til for døren –, da er jeg hans overmann med hensyn til årsak. For så høyt hevet over det skapte som Gud er, må det som er blitt til for min skyld ha lavere rang enn meg, jeg som er til for Gud!

Ny oversettelse

Jeg har oversatt tredje samling av pave Benedikt XVIs onsdagsaudienser om antikkens og middelalderens fedre. Oversettelsen er basert på den tyske teksten:

FEDRE OG LÆRERE - fra Leo den store til Peter Lombard, St Olav forlag 2012

Tidligere er utkommet:

APOSTLENE OG KRISTI FØRSTE DISIPLER - et blikk på Kirkens første tid (overs. Ståle Wilhelmsen)

og 

KIRKEFEDRENE - fra Klemens av Roma til Augustin (overs. Maria J. Sammut)

Bokanmeldelse: Tertullian på norsk

Publisert i Segl, 2012

Tertullian. Forsvarsskrift for de kristne, redigert av Dagfinn Stærk, Luther forlag 2012, 163 sider

Et rikt tilfang av patristiske tekster oversatt til norsk har vi ikke ennå, men sakte men sikkert blir oldkirken gjort mer tilgjengelig for et norsklesende publikum. Interessen for den tidlige kristenhet har gått i bølger, og er fra 1990-tallet igjen blitt større med en rekke forskningsprosjekter ved universiteter og høyskoler, og dertil populariserende utgivelser. Her hjemme, og i utlandet, var det gjennom siste halvdel av 1800-tallet stor interesse for å søke tilbake til kirkens tidlige historie. K. Krogh-Tonning, da luthersk kateket i Porsgrunn og senere ble katolsk prest og æresdoktor, fikk satt i gang utgivelsen av en samling Vidnesbyrd af Kirkefædrene i nitten bind (Christiania 1880-1897), oversatt av språkkyndige kollegaer. Denne skatten har nå Luther forlag besluttet å børste støvet av, og delvis utgi påny i oppdatert språkdrakt, med en arbeidsgruppe bestående av Lauritz Pettersen, Johannes Hvaal Solberg og Dagfinn Stærk, med Oskar Skarsaune som faglig rådgiver. I 2010 utkom Kyrill av Jerusalems Dåpskatekeser, og nå i år er turen kommet til Forsvarsskrift for de kristne av Tertullian (ca. 160-ca. 225). Teksten ble først oversatt av C. J. Arnesen i 1880, men er nå modernisert og forsynt med en utmerket innledning av Dagfinn Stærk. At det er Basilios den store som pryder forsiden og ikke Tertullian er vel en hendelig glipp fra forlaget.

I innledningen skisserer Stærk opp rammen for Tertullians skrift. Han begynner levende og pedagogisk med en tenkt lynsjing og rettergang av kristne i Kartago år 197, det året boken ble forfattet. Før de mer omfattende kristenforfølgelsene under tiden fra keiserne Decius til Diokletian (250-311) inntraff det mer tidsbegrensede og lokale forfølgelser rundt om. Det var i og for seg ikke det å bekjenne seg til kristendommen som ga grunn for rettergang – hva mennesker privat trodde og bekjente var makthaverne likegyldig –, men det at de nektet å innordne seg i Romerrikets offisielle pietas, med tilbedelse av de sentrale gudene og brenning av røkelse for keiserens genius.

Tertullian blir ofte nevnt som den vesterlandske teologiens far. Etter alt å dømme var det han som på latin lanserte begrepet trinitas, Treenigheten, om de tre personae i én substantia, overtatt fra det greske hē trias, først benyttet et tiår tidligere. Med dette og mer leverte han avgjørende bidrag til å utvikle det latinske teologiske sprog og begrepsapparat. Utover det dogmatiske innholdet i hans skrifter var han kanskje aller mest opptatt av moralske spørsmål og av å fremme total overgivelse til troen med kropp og sjel. De kristne måtte etterstrebe absolutt renhet i sin livsførsel, og i en forfølgelsessituasjon var det ikke akseptabelt å drive dobbeltspill for å redde livet. En sann kristen må gå døden frimodig i møte. I tilfelle frafall –

Gregorios av Nazianzos om menneskenes språk

Utkast. Under utgivelse

I år 362 utlyste keiser Julianus «den frafalne» en lov, «Edictum de professoribus,» som forbød kristne å inneha læreseter innen skoleverket. «Det er illojalt,» skrev han, «å mene én ting mens man underviser noe annet. Derfor må ingen lærer som ikke tror på gudene legge ut om de gamle forfattere. De kristne kan gå til sine kirker og der legge ut om Matteus og Lukas» (Ep. 61).¹ Kort tid etter fulgte han opp med et større verk «Mot galileerne», en benevnelse han fant sakssvarende på de kristne, med deres usiviliserte opphav i en av Romerrikets mer avsidesliggende provinser. Dersom dannelsen, paideía, det vil si alt man lærer i skolene, blir løsrevet fra dets nedarvede religiøse grunnlag, mente han, må den nødvendigvis bli underminert og gå i oppløsning. Når de kristne med deres insistering på betydningen av sitt ukultiverte trosgrunnlag fikk utbre sin lære, ville hele den gresk-romerske dannelse og kulturtradisjon, hellenismós, stå i fare for å gå under. Skriftet innvarslet kanskje en skjerping av kampen mot kristen innflytelse, men da keiseren falt i hærtog mot perserne i 363 ble også hans store rehelleniseringsprosjekt lagt dødt.

Selv om den etterfølgende keiser Jovian igjen erklærte kristendommen som rikets religion, var åpenbart utfordringen likefullt følt såpass alvorlig at flere kristne forfattere tok til motmæle overfor den avdøde apostaten. Man må huske på at om Julianus enn var død, hadde han reist en spørsmålstilling som det var maktpåliggende for de kristne å behandle fyldestgjørende, siden det på ingen måte var gitt at en senere øvrighet ikke ville gå inn for det samme. Det skulle vise seg at Julianus' prosjekt forble en parentes i historien, men det er kun ettertidens kunnskap. Mesteparten av det vi har bevart av «Mot galileerne» stammer fra Kyrillos av Aleksandrias motskrift «Mot Julianus» fra ca 440. Men også Gregorios av Nazianzos (ca 330-390) hadde før den tid skrevet noen drøye taler «Mot Julianus» (4. og 5. tale fra år 363).

Gregorios var sønn av en biskop, Gregorios den eldre av Nazianzos, og viste tidlig sin interesse for studier. Etter barndommens hjemlige undervisning dro han til provinshovedstaden Caesarea i Kappadokia, og senere til Caesarea i Palestina og til Alexandria. Omsider oppsøkte han lærdommens høyborg, Athen, hvor han tilbragte ti år med retoriske studier. I Gregorios' selvbiografiske skrifter står tiden i Athen sammen med hans venn Basileios den store som den gyldne epoke i hans livsløp. En stund etter sin hjemkomst til sitt hjemlige Nazianzos, ble han mer eller mindre motvillig ordinert til prest. Dette var i 361, og begynnelsen av hans prestelige virke falt dermed sammen med Julianus'

Akathistoshymnen

Publisert i St. Olav nr. 3, 2012

 

Troparion:

I skjul fikk engelen et budskap,

og hastet til Josefs hus hvor den talte til jomfruen.

«Han som senker himlene og kommer ned til jorden tar hel og uforandret bolig i deg.

Jeg ser ham ta en tjeners skikkelse i ditt skjød, og i forundring må jeg utbryte:

Refreng:

Vær hilset, jomfruelige brud!»

Liksom vestkirken har en lang rekke liturgiske handlinger for forskjellige situasjoner og kirkelige feiringer, har man i østkirken en tilsvarende liturgisk skattkiste til bønn og lovprisning av Herren og hans hellige tjenere. Ved siden av Den guddommelige liturgi (messen) og tidebønnene som blir feiret daglig, vil man ofte kunne delta i feiringen av akathistoshymnen ved store festdager og ved spesielle anledninger. Det er riktig å kalle det en feiring, for selv om det bærer navnet «hymne», er det snarere en liturgisk handling, en fellesbønn sammensatt av flere elementer. Det greske ordet «akáthistos» betyr «ikke sittende», som angir at man normalt skal stå under bønnen – et tegn på ærefrykt og age innfor det hellige, en praksis vi også kjenner fra det aller mest høytidelige, feiringen av Den gudommelige liturgi.

Akathistoshymnen er heller ikke bare én spesiell hymne, men en bønnehandling som er tilpasset forskjellige høytider og helgenfester gjennom kirkeåret, men som følger et mer eller mindre fastsatt formular: Etter trisagion, lovprisningen av Den hellige treenighet, begynner den ofte med et troparion, en «tema-bønn», som angir festens egenart. Deretter synges selve akathistoshymnen. Et kontakion, en poetisk lovprisning avsluttet med alleluia, følges opp av en svarende ikos (oikos el. eikos), hvis hoveddel er gjentatte lovprisninger eller bønner av typen «Fryd deg, du som...», «Vær hilset!» eller «Kom, o hellige.....», fulgt av et kort refreng. Dette tredelte grunnmønsteret repeteres tolv ganger. Etter et trettende kontakion gjentas ofte den første ikos og tilhørende kontakion. Deretter kan andre bønner og lovprisninger avslutte handlingen. Som vi ser har vi å gjøre med en generell struktur med et visst rom for variasjoner. Vanligst er det å benytte festenes tradisjonelle akathistoshymner. Dem finnes det mange av, og de kan være meget gamle. Det er samtidig i prinsippet ingen ting i veien for å skrive nye akathistoshymner etter samme grunnmønster, alt etter som behovet melder seg skjønt det ikke skjer særlig ofte. Vi kan forøvrig legge merke til likheten med vestkirkens litanier med deres

Biskop Grans konsilhistorie utgitt

Biskop John Willem Grans siste bok utgitt posthumt, hvor han tar for seg de seks første økumeniske konsiler.

 
Jeg har foretatt en kritisk gjennomgang av manuskriptet og føyet til noen punkter og oppdateringer.


KIRKENS TRO - historien om trosbekjennelsens tilblivelse, St Olav forlag, 2011

Oversettelse: Keiser Julian likte ikke øl

Keiser Julian den frafalne skriver om vin laget av bygg (rundt år 360):

Τίς; Πόθεν εἷς, Διόνυσε; μὰ γὰρ τὸν ἀληθέα Βάκχον
οὔ σ᾿ ἐπιγιγνώσκω· τὸν Διὸς οἶδα μόνον·
κεῖνος νέκταρ ὄδωδε, σὺ δὲ τράγον· ἦ ῥά σε Κελτοὶ
τῇ πενίῃ βοτρύων τεῦξαν ἀπ᾿ ἀσταύων.
τῷ σε χρὴ καλέσιν Δημήτριον, οὐ Διόνυσον,
πυρογενῆ μᾶλλον καὶ Βρόμον, οὐ Βρόμιον.

 Hva er nå dette? Du er jo ikke den sanne Dionysos,
ham som jeg kjenner så godt – Zevssønnen vet jeg hvem er:
Han dufter nektar mens du stinker geit, for i mangel av druer
innhøstet kelterne korn, skapte deg slik som du står.
Så bør man kalle deg “Demeters sønn” og ikke som Bakkhos:
“liflig berusende vin.” Snarere “brusende bygg.”

En bysantinsk kirkebygning

Publisert i St. Olav nr. 1, 2012

Hva er en typisk kirkebygning? En vesteuropeisk katolikk ville kanskje tenke på en eller annen form for gotisk kirke, med høye, slanke former, lys og luft. Fikk en ortodoks troende fikk det samme spørsmålet ville nok svaret blitt et annet. Sannsynligvis ville vedkommende tenke på en typisk bysantinsk kirkebygning, ihvertfall om den troende tilhørte den bysantinske sfære av de ortodokse kirker.

Kirkenes hovedfunksjon er den samme overalt: å være et hellig sted hvor de troende samler seg for å feire messeofferet og for å møte Gud. Arkitekturens og utsmykningenes hovedfunksjon er også den samme: å skape et sted hvor himmel og jord møtes. Men likevel er uttrykket ganske forskjellig i de to tradisjoner. En gotisk katedral har en vertikal kvalitet, er preget av lys og luft, og menigheten løftes opp mot himmelen. Statuer og bilder understreker hvordan vi deltar i en felles feiring med helgener og engler i en himmelsk liturgi på tvers av tid og rom. Det samme drama utspiller seg i en bysantinsk kirke, men med motsatt perspektiv. Med en bysantinsk kirkebygning er det himmelen som senker seg ned på jorden. Kirken vil typisk være korsformet – himmel og jord forenet på korset, symbolet på Kristus og frelsesverket – en form som fra et praktisk synspunkt egner seg langt bedre for en ortodoks kirkebygning, hvor man står under gudstjenesten, enn i vestkirken hvor det ble vanlig med kirkebenker. Båret av fire tunge søyler hviler en kuppel over korsets midte, som igjen understreker at de troende befinner seg i en himmelsk sammenheng. Over korsarmene og spesielt over koret er det gjerne mindre kupler i tillegg.

Utenfor selve kirkerommet er en forhall, narthex, (evt. to: indre og ytre narthex) hvor tradisjonelt katekumenene og de udøpte kunne overvære gudstjenesten. Disse hadde ikke lov å delta i «de troendes liturgi» (2. halvdel av feiringen), og under Krysostomos-liturgien, før de troendes liturgi tar til, hører man fremdeles diakonen si tre ganger «Alle som er katekumener, gå ut!»

Kanskje den viktigste tolkeren av det hellige rom er Maximos bekjenneren (d. 622), inspirert av Dionysios areopagiten (d. tidlig 500-t). Maximos omtaler «kirken som en form og bilde av hele universet, bestående av synlige og usynlige vesener». Men han går videre og vender snart perspektivet: hele Guds skaperverk, skriver han, er «liksom en annen slags kirke, ikke gjort av menneskehender, som så viselig blir avslørt av den som er laget av menneskehender». Kirkebygningen fungerer med andre ord som et mikrokosmos, en helliggjort verden, befolket av de hellige, av troende og av engler. Og den røper hvordan Guds verden – den store ikke av menneskehender byggede (akhiropiitos) kirke – egentlig er.

I hovedkuppelen troner ofte Kristus pantokrator, allherskeren, gjerne som en mosaikk på gyllen bakgrunn. Gullfargen går igjen i ikonene som kirkerommet er rikelig forsynt med. Ikonene viser de helliges tilstedeværelse, og den gylne bakgrunn illustrerer Guds uskapte lys. Guds mor og helgenene er blant oss, og vi deltar i deres himmelske liturgi. Ved ikonene kan de troende ære de hellige, og rette blikket og tanken mot dem, i noe som også blir tenkt som en gjensidig kommunikasjon: ikke bare ser vi på den avbildede person, men den avbildede ser også på oss. Andre ikoner forteller historier, fra evangeliene eller andre

Oversettelse: Gregor av Nazianz' Lovtale til Athanasios

 En råoversettelse fra gresk, fra 2000

Lovtale til biskop Athanasios av Aleksandria (skrevet 379/380)

1 En lovtale over At-hanasios innebæ-rer en lovprisning av dygden, som i siste instans er en lovprisning av Gud, som alle ting att-rår.

Ved å hylle Athanasios skal jeg hylle dygden. Det er nemlig det samme å hylle ham som å hylle dygden, siden han samlet, eller rettere sagt samler, all dygd i seg selv. Alle som har levet etter Gud lever jo fremdeles i Gud, selv om de har forlatt denne verden. Derfor kalles Gud «Abrahams, Isaks og Jakobs Gud», ikke de dødes, men de levendes Gud. Ved å hylle dygden skal jeg hylle Gud som er opphav til menneskenes dygd, og til driften til å søke Ham, det vil si, søke tilbake til Ham gjennom vårt medfødte, indre lys. Gud har velsignet oss og skal fremdeles velsigne oss på mange måter — ingen ville kunne si hvor mektige eller tallrike —, men denne er den største og mest menneskekjære: dragningen til Ham, og slektskapet med Ham.

For hva solen er for de sanselige ting er Gud for de åndelige. Solen opplyser den synlige verden mens Gud opplyser den usynlige. Den ene lar de legemlige øyne se ved sollys, mens Han lar de forstandige naturer se ved guddommelig lys. Og på samme måte som solen selv er den vakreste blant de synlige ting, den som gir de som ser og det som blir sett evne til henholdsvis å se og å bli sett, slik er Gud selv det mest opphøyede blant ting som kan gripes med forstanden, Han skaper hos det som har forstand og det som kan gripes med forstanden henholdsvis evnen til å forstå og evnen til å bli grepet med forstanden. Alle ting lengter mot Ham men kan aldri på noen måte overgå Ham. Selv det mest filosofiske, skarpe eller nyskjerrige sinn eier, eller vil noensinne eie, noe som rager høyere. Av alle attrådde ting er dette nemlig det ytterste, og de som når dithen får der hvile i den fullkomne betraktning.

2 Ikke alle velger å søke Gud men er så opptatt med det jordiske at de ikke ser hen mot det guddommelige.

Den som gjennom fornuft og betraktning har oppnådd å unnslippe materien og denne legemlige verden, enten man skal kalle den en sky eller et slør, og å forenes med Gud og blandes med det mest ublandede lys i den grad det er mulig å oppnå for den menneskelige natur, han er velsignet både med oppstigningen herfra og guddommeliggjørelsen dithen, den som gis ved å leve i virkelig filosofi og ved å stige opp over den materielle dualiteten gjennom enheten som blir erkjent i Treenigheten.

Men den mann som er blitt svakere under åket og er hemmet i så stor grad av leiren at han ikke er i stand til å se på sannhetens stråler eller stige opp over den nedre verden, om enn han har sitt opphav fra oven og er kallet mot det den øvre verden, han er etter mitt skjønn ulykksalig i sin blindhet. Dette gjelder selv om han er velstående med denne verdens goder, og så mye mer dersom han morer seg av sin velstand og er overbevist om at der finnes et annet gode fremfor det virkelig gode. Da høster han en ond frukt av en ond holdning og blir enten dømt til mørke, eller til å se Ham som en ild, Ham som han ikke gjenkjente som lys.

3 Historien vitner om mennesker som har levet et gudrettet liv.

Dette er filosofert blant noen få, både av de nålevende og av dem som levde i gamle dager — for det er få som er av Gud, selv om alle er hans skapninger —. Vi finner

Oversettelse: Den hl. Paulus' liv av Hieronymus

Kort om forfatteren og teksten

Hieronymus (ca. 341-420) kom opprinnelig fra Aquileia, og fikk en grundig romersk utdannelse. I løpet av 370-årenes første halvdel bestemte han seg for å bli munk, og dro øst-over for å slå seg ned i Palestina. Omstendighetene førte imidlertid til at han levde en periode som munk i Kalkis-ørkenen i Syria. Sannsynligvis forfattet han sitt lille Paulus-vita mens han oppholdt seg der, trolig i år 374. Hieronymus nevner den nyskrevne teksten i forbindelse med at han sender den til en lærd gammel mann som også heter Paulus, sammen med et brev (nr. 10) skrevet dette året.

Beretningen om Antonius’ besøk hos Paulus finner sted på 340-tallet, da førstnevnte var i nittiårene.

Teksten som ligger til grunn for oversettelsen er hentet fra Mignes Patrologia latina, vol. XXIII, col. 17-30. Ofte har jeg dog fulgt den noe forbedrede, men ikke fullstendige, teksten hos I. S. Kozik (1968)

Oversatt fra latin av Karl Johan Skeidsvoll, mai 2003

Hieronymus

Den første ørkenmunken: den hellige Paulus’ liv

1 Det har vært et spørsmål blant mange om hvem av munkene som var den aller første til å bo i ørkenen. Noen går nemlig for langt bakover og tillegger den salige Elia eller Johannes å ha vært førstemann. Av disse synes for oss Elia å ha vært mer enn en munk, og Johannes å ha begynt å profetere enda før han ble født. Andre — og deres mening blir akseptert av folk flest — hevder derimot at Antonius var den som la grunnlaget for denne livsformen. Dette er delvis riktig. Ikke slik at han var før alle andre, men at det var fra ham alle ble oppmuntret til sin iver. Men Amathas og Makarius, disipler av Antonius — den første begravet sin lære-mesters legeme — vil bekrefte også idag at en viss Paulus fra Thebais var den første i denne bevegelsen, men uten å få betegnelsen. Denne meningen har vår tilslutning. Enkelte sprer slikt og annet ettersom de finner det for godt: at han var en mann som holdt til i en underjordisk grotte med hår som dekket ham like til føttene, og de finner ellers på mange utrolige ting som det ville være fåfengt å gå inn på. Det synes heller ikke å være noe skjel til å gå i rette med dem som kommer med løgner i sin skamløshet. Derfor, siden minnet om Antonius samvittighetsfullt er overlevert på gresk såvel som på latin, har jeg besluttet å skrive kort om Paulus’ tid-lige og siste dager, mer fordi saken er forbigått enn av noen tiltro til mine evner. Hvordan han levet i midten av sitt liv, og hvilke angrep fra Satan han måtte utholde, har intet menneske kjennskap om.

2 Under kristenforfølgerne Decius og Valerianus, på den tiden Cornelius av Roma og Cyprianus av Kartago ble dømt til en salig død, ble mange kirker i Egypt og Thebais brutalt lagt øde. Det var da i de kristnes bønner å bli hugget ned med sverdet for Kristi navns skyld. Men den listige fiende pønsket ut torturmetoder som skulle gi en langsom død, for det var ikke legemet han ønsket å drepe, men sjelen. Slik som Cyprianus sa det, han som selv måtte lide på grunn av ham: “Han tillot ikke dem som ønsket å dø å bli drept.” For å belyse fiendens grusomhet skal vi gi to minneverdige ek-sempler:

3 Han befalte at en martyr, en som sto fast i troen og ubeseiret mellom torturinstrumenter og glødende metall-plater, skulle smøres inn med honning og ligge bakbundet under den stekende solen. Dette var for at han som tidligere hadde utholdt stekepannen nå skulle bli drept av fluenes stikk. En annen, en som var i sin ungdoms blomstring, lot han bortføre til en vidunderlig hage. Der, blant hvite liljer og røde roser, ved siden av en rolig flytende, rislende bekk, mens brisens stille susen lød gjennom trærnes blader, ble han lagt ned på en dunredd seng. For at han ikke skulle kunne flykte ble han overlatt bundet med behagelige blomsterkranser. Da alle hadde trukket seg tilbake hadde en meget vakker skjøge kommet og begynt å stryke seg om hans hals med kjælne omfavnelser. Så — det er skammelig selv å gjenfortelle det — forgrep hun seg på hans mannlige deler, slik at hun i sin utuktighet skulle oppnå seier ved at hans kropp ble opphisset til lyst. Kristi stridsmann visste ikke hva han skulle gjøre eller hvor han skulle snu seg. Han som ikke ble beseiret av torturen, holdt på å bli overvunnet av vellysten. Til slutt, ved en innskytelse fra himmelen, bet han av seg tungen og spyt-tet den i hennes ansikt da hun var i ferd med å kysse ham. Og dermed overvant den voldsomme smerten som fulgte fø-lelsen av lyst.

4 På den samme tiden, mens slike hendelser utspant seg i det lavere Thebais, ble Paulus og hans søster, som allerede var gift, overlatt en rik arv etter at begge foreldrene var døde. Han var rundt seksten år gammel og vel bevandret i både egyptisk og gresk språk. Han hadde et saktmodig sinnelag og en stor kjærlighet til Gud. Da forfølgelsens storm raste trakk han seg tilbake til et hus i en fjern og øde beliggenhet. Men “hvor langt driver du ikke menneskets hjerte, forbannede gull-tørst!” Søsterens ektemann tenkte på å utlevere ham som han skulle skjule. Hverken hustruens tårer, blodets bånd eller Gud som ser alt fra oven kunne få ham fra forbrytelsen. “Han kom, drev på, og handlet med hensynsløshet under dekke av fromhet.”

5 Da den forstandige unge mannen innså dette, fattet han sin beslutning slik nødvendighetene krevet, og flyktet til ødemarken i fjellene mens han ventet på at forfølgelsen skul-le ta slutt. Mens han stadig gjorde holdt, men atter igjen holdt beslutningen fremfor seg, gikk han litt etter litt videre frem. Til slutt fant han et karrig fjell, og ved foten av dette var det en ganske liten hule, lukket med en sten. Da han hadde fjernet stenen — mennesket har jo et begjær etter å lære hemmeligheter å kjenne — utforsket han den ivrig, og fikk øye på en stor hall inenfor. Hallen som var åpen mot himmelen lå i skyggen av de vidstrakte grenene av en gam-mel palme. Palmen skjulte likevel ikke en krystallklar kilde som var der. Kildens strøm ble like øyeblikkelig som den vellet frem oppslukt av jorden i det samme hullet som hadde født vannet. Det fantes dessuten i det hulerike fjellet mang et beboelig sted som man kunne se nå rustne hammere og ambolter til å lage mynter med. Egyptiske kilder forteller at dette stedet hadde vært et hemmelig myntverksted på den tiden Kleopatra var knyttet til Antonius.

6 Slik levet han altså hele sin levetid i sitt høyt elskede tilholdssted — som var det en gave fra Gud — i ensomhet og bønn på ett og samme sted. En palme forsynte ham med mat og kledning. Forat ingen skal synes det umulig kaller jeg Jesus og hans hellige engler til vitne på at jeg har sett, og fremdeles kan se, munker i den delen av ørkenen som forbin-der Syria med saracenerne. En av disse munkene var inne-lukket i tredve år mens han levde på byggbrød og gjørmete vann. En annen i en gammel cisterne — som på det syriske folkespråket kalles “gubba” — mens han holdt seg i live med fem tørkede fiken per dag. Dette vil vel synes utrolig for den som ikke tror at alt er mulig for den som tror.

7 Men — for å vende tilbake til saken hvor jeg forlot den — den salige Paulus hadde allerede levet det hundre og tret-tende året av sitt himmelske liv på jorden, og Antonius var i nittiårene og oppholdt seg på et annet ensomt sted. Da kom Antonius, slik han pleide å hevde, til å tenke at i ørkenen bodde det ingen mer fullkommen munk enn ham selv. Men det ble åpenbart for ham i en drøm at det fantes en annen lenger inn som langt overgikk ham: han burde legge i vei for å se ham.

Med det samme det lysnet av dag begynte den ærverdi-ge oldingen å gå, hjulpet for sine svake lemmer med en stokk. Han viste ikke hvilken vei han skulle ta, og det var allerede ved den brennhete middagstime med den stekende solen over hodet. Likevel lot han seg ikke lede til å overgi sin påbegynte vandring, idet han sa “Jeg tror at min Gud vil vise meg sin tjener slik han har lovet...” Lenger kom han ikke før han fikk øye på en mann som også var halvt hest. Poetenes forestilling har gitt vesenet navnet “hippokentaur.” Ved dette synet væpnet han sin panne med frelsens tegn. “Hei, du!” sa han, “Hvor i disse traktene bor det en Guds tjener?” Vesenet ytret et eller annet uforståelig mellom tennene, og mens han stotret frem heller enn uttalte ordene gjennom sine raggete lepper søkte han en mer forekommende måte å kommuni-sere på. Så han viste den ønskede retningen ved å strekke ut sin høyre hånd. Slik fór han avsted som en vind over den vidstrakte marken og forsvant for den forundrede mannens øyne. Men, om det var djevelen som fremstillet seg slik for å skremme ham, eller om ødemarken som visstnok er rik på uhyggelige dyr også frembringer et slikt beist, kan vi ikke vite sikkert.

8 Antonius sto forfjamset tilbake, og mens han grun-net på hva han hadde sett, gikk han videre. Kort etter så han i et stenete lite dalføre en liten mann med krokete nese og forsynt med horn i pannen. Den nederste delen av kroppen endet i geteklover. Overfor dette synet utstyrte Antonius seg med troens skjold og håpets rustning, som den gode krigs-mann. Uansett: det nevnte vesenet begynte å tilby ham frukt fra et palmetre til niste på ferden, som var det en fredsgave. Da han forsto dette gjorde Antonius holdt og spurte ham hvem han var. Han fikk dette svaret av ham: “Jeg er en døde-lig. En av dem som holder til i ødemarken og som heden-skapen under forskjellige vrangforestillinger dyrker under navnet fauner, satyrer eller inkuber. Jeg kommer som utsen-ding fra min stamme. Vi ber dere gå i forbønn for oss til vår felles Herre, som vi har forstått en gang er kommet til verdens frelse, og hvis røst er nådd ut over hele jorden.” Da han uttalte dette fløt tårene i strie strømmer over den aldren-de vandringsmannens ansikt. Tårene viste hans hjertes over-veldende glede, for han frydet seg over Kristi herlighet og over Satans tilintetgjørelse. Med undring over at han maktet å forstå vesenets ord sa han: “Ve deg, Aleksandria, som ærer monstre fremfor Gud! Ve deg, du skjøgeby som all verdens demoner har stimlet sammen i! Hva har du nå å svare? Bei-stene taler om Kristus, og du ærer monstre fremfor Gud.” Ikke før hadde han avsluttet sine ord så fløy det behornede vesenet avsted som var det båret av vinger. La ingen ledes til ikke å ville feste lit til dette. På keiser Konstantius’ tid — dette kan hele verden bevitne — finner vi et bevis: En mann av denne typen ble ført levende inn i Aleksandria og vist frem for folket som en stor severdighet. Senere ble hans liv-løse kropp lagt i salt for at den ikke skulle gå i oppløsning i sommervarmen, og ført til Antiokia for at keiseren skulle få se ham.

9 Men jeg skal fortsette fremstillingen: Antonius krysset området han hadde begitt seg inn i, og kunne se spor kun av ville dyr og ellers bare den store vidstrakte ørkenen. Hva skulle han gjøre? Hvor skulle han vende sine skritt? Den andre dagen var allerede på hell. Kun én ting hadde han: at han ikke kunne tro at Kristus ville forlate ham. Alle den neste nattens mørke timer utholdt han i bønn. Da det så smått lysnet av dag fikk han øye på en ulvinne like i nær-heten som krøp hvesende av brennende tørst mot foten av fjellet. Han fulgte henne med øynene, og da hun hadde forsvunnet inn i en hule gikk han nærmere og begynte å titte inn, uten at han fikk noe igjen for sin nysgjerrighet siden mørket hindret sikten. Men, som Skriften sier, “den full-komne kjærlighet driver frykten ut,” så med forsiktige skritt og behersket pust gikk han inn mens han varsomt følte seg for. Litt etter litt kom han videre mens han stadig stanset for å lytte etter en lyd. Omsider fikk han lenger fremme gjen-nom den dunkle nattens uhygge se et lys. Mens han ivrig tok seg frem støtte han foten mot en sten så det oppsto en skarp lyd. Ved dette bråket stengte den salige Paulus porten som hadde stått åpen og festet den med en slå. Da falt Antonius ned foran døren og bønnfalt like til den sjette time, eller lenger enn det, om å få komme inn. Han sa: “Hvem jeg er, hvorfra, og hvorfor jeg kommer, kjenner du til. Jeg vet jeg ikke fortjener å få et blikk av deg. Likevel: får jeg ikke se deg, vil jeg ikke gå tilbake. Du som tar imot ville dyr, hvordan kan du sende bort et menneske? Jeg har bedt, og jeg har funnet. Jeg har banket på for at det skal bli lukket opp. Men, hvis jeg ikke får mitt ønske oppfylt vil jeg dø her på din ters-kel. Da vil du vil uansett begrave meg som et lik.”

Slik holdt han på mens han ropte, og rikket seg ikke fra stedet.

Dermed lot helten ham således høre et kortfattet svar:

“Ingen som vil komme med trusler bønnfaller slik. Ingen gjør ugangn under tårer. Og du undrer deg over at jeg ikke mottar deg når du kommer for å dø?” Dermed åpnet Paulus inngangen med et smil om munnen. Da den var åpnet og de hadde kastet seg i hverandres armer og hilst hverandre med rette navn, ga de i fellesskap sin takk til Gud.

10 Etter det hellige kyss satte Paulus seg ned og begynte å tale slik til Antonius: “Se, han som du har søkt med så stor møye, med lemmer nedbrutte av elde og innhyllet av ustelt grått hår. Se, du ser et menneske som om kort tid vil være støv. Men, siden kjærligheten utholder alt så ber jeg: fortell meg, hvordan står det til med menneskenes slekt? Reiser det seg nye hus i de gamle byene? Med hvilken øvrighet styres verden? Finnes det ennå noen som bringes på villstrå av de-monenes villfarelse?” Under denne samtalen fikk de øye på en ravn som hadde sittet på en gren i et tre, og derfra fløy rolig ned og la et helt brød ned for de forundrede mennenes øyne. “Å,” sa Paulus, “Herren, i sannhet kjærlig, i sannhet barmhjertig, sender oss frokost. I seksti år allerede har jeg alltid mottatt et halvt brød, men når du er kommet har Kristus doblet sin soldats rasjon.”

11 Da de så hadde fremsagt takksigelsen til Herren satte de seg begge ned ved kanten av den krystallklare kilden. Her oppsto det en diskusjon om hvem som skulle bryte brødet, og dagen tilbrakte de med denne helt til kvelden. Paulus hen-viste til gjestfrihetens skikker, mens Antonius satte seg imot med hensyn til alderens rett. Endelig fattet de beslutningen at de skulle gripe brødet fra hver sin side, og når de da trakk til hver kant, ville de sitte igjen med sin del i hånden. Der-nest bøyde de seg over kilden og drakk litt vann, og ga Gud sitt takkoffer mens de tilbrakte natten våkende. Da dagen atter brøt frem over jorden, talte den salige Paulus slik til Antonius: “Jeg visste alt for lenge siden, bror, at du bodde i disse egner. Gud lovet meg for lenge siden en medtjener. Men siden innsovningens time allerede er kommet, og fordi jeg alltid har lyst til å bryte opp herfra og være sammen med Kristus: når løpet er fullført, venter for meg rettferdighetens krans. Du er sendt av Herren som den som skal legge min vesle kropp under bakken, eller bedre: den som skal gi jord tilbake til jord.”

12 Da Antonius under gråt og klage hørte dette, bønnfalt han Paulus at han ikke måtte forlate ham og at han måtte ta ham med som sin følgesvenn på denne reisen. Den andre svarte: “Du bør ikke søke ditt eget beste, men den andres beste. Det er gagnlig for deg å kaste fra deg kjødets byrde og følge Lammet. Men det er gagnlig for resten av brødrene at de blir oppbygget av ditt eksempel. Derfor, ber jeg deg, hvis det ikke er for mye bry: hent kappen som biskop Athanasius ga deg, for å svøpe min vesle kropp i.” Den salige Paulus spurte om dette, ikke fordi han brydde seg så mye om liket var tildekket eller nakent når det gikk i oppløsning — han hadde jo så lenge kledd seg bare med sammentråklede palme-blader —, men for at sorgen over hans bortgang skulle bli formildet. Antonius ble målløs over at han hadde hørt om Athanasius og kappen hans, og som om han i Paulus så Kristus, viste han ærefrykt for Gud i sitt hjerte og våget ikke å gi noe svar. Men etter kjærlig å ha kysset hans øyne og hender, vendte han tilbake mot sitt kloster — det som senere ble tatt i besittelse av saracenerne — mens han gråt i stillhet. Hans steg ville ikke holde tritt med hans vilje. Men selv om kroppen var utkjørt av faste og og hans gamle år krøket ham sammen, overvant han alderen med sin vilje.

13 Til slutt da han vandringen var ført til endes ankom han sitt lille tilholdsted. To disipler som var begynt å bistå ham i hans fremskredne alder møtte ham og sa: “Hvor har du oppholdt deg så lenge, far?” Han svarte: “Akk, jeg arme synder som bærer navnet munk med urette. Jeg har sett Elias, jeg har sett Johannes i ødemarken, og jeg har sannelig sett Paulus i Paradis.” Så lukket han munnen og slo seg for brystet mens han hentet frem kappen fra cellen. Da disiplene ba ham forklare hva dette skulle bety, svarte han: “Det er en tid for å tale og en tid for å tie.”

14 Så gikk han ut, og uten å ta det minste grann mat med seg fulgte han samme vei tilbake som han var kommet. Han tørstet etter ham, ønsket å se ham, hans øyne og sinn var rettet kun mot ham. Han fryktet nemlig — og det skjedde da også — at han skulle gi tilbake sin ånd til Kristus mens han var borte. Da det nå lysnet av dag og ennå tre timers vandring gjensto, så han Paulus i en hær av engler, blant profetenes og apostlenes kor, stige opp mot himmelen mens han strålte hvit som sne. Straks falt han ned på sitt ansikt og kastet støv på sitt hode mens han hulket med tårer: “Hvordan kan du forlate meg Paulus? Hvordan kan du fare avsted uten å si farvel? Så sent har du gitt deg til kjenne, og så trekker du deg tilbake så snart?”

15 Den salige Antonius pleide senere å fortelle at han løp resten av veien så hurtig at han fløy avsted som en fugl. Ikke uten grunn: for da han var steget inn i hulen fikk han se den livløse kroppen knelende, med oppreist hode og armene strukket mot himmelen. Først, siden han trodde at Paulus var levende, begynte han også selv å be ved hans side. Der-nest, da han ikke hørte noen sukk fra den bedende slik man ville vente, falt han gråtende over ham med kyss. Han forsto nemlig at med sin pliktskyldige holdning lå selv den døde kroppen til den hellige i bønn til Gud, Ham som alle ting lever for.

16 Da han så hadde svøpt kroppen og båret den ut, mens han sang salmene som følger kristen skikk, uroet Antonius seg over at han ikke hadde noen spade han kunne grave i jorden med. Han grunnet svært over dette mens stadig skif-tende bekymringer fór gjennom hans hode: “Hvis jeg vender tilbake til klosteret betyr det en fire dagers vandring. Hvis jeg blir her kan jeg ikke utrette noe mer. Jeg vil altså dø ved siden av din stridsmann, Kristus, slik det verdig er, og trekke mitt siste åndedrag idet jeg synker sammen.” Mens han over-veiet disse ting, se, da kom to løver løpende fra det indre av ørkenen, som båret frem med deres manker flagrende om nakken. Han ble til å begynne med skrekkslagen ved synet, men ved å atter rette sitt sinn mot Gud ble det som om det var duer han så. Dermed ventet han uten frykt. Dyrene løp rett frem til den salige gamlingens døde kropp og stanset. Med logrende haler la de seg ned foran hans føtter og ut-støtte fryktelige brøl så du skulle tro de sørget på den måten de var i stand til. Deretter begynte de med sine poter å skrape i jorden like i nærheten og ivrig grave en fordypning ut i sanden, stor nok til å romme en mann. Og straks, som om de anmodet om en belønning for strevet, nærmet de seg Antonius med bøyde hoder og viftende ører. De slikket hans hender og føtter slik at han antok at de bønnfalt ham om en velsignelse. Uten å nøle utbrøt han en lovprisning til Kristus, at til og med umælende dyr erkjente ham: “Herre, uten din befaling faller ikke engang et blad fra et tre, og ikke en enes-te spurv faller til jorden. Gi dem slik du vet best!” Så gjorde han en bevegelse med hånden og bød at de skulle gå avsted. Da de hadde trukket seg tilbake bøyde han sine gamle skul-dre under byrden av den helliges kropp, la den ned i graven og mens han veltet over den oppgravne jorden reiste han en gravhaug som skikken tilsier. Da en ny dag hadde lysnet, for at den fromme arvtager ikke skulle stå igjen uten noe gode fra ham som ikke hadde etterlatt seg et testamente, tok han vare på hans kappe. Denne hadde Paulus flettet seg av pal-meblader på samme måte som man fletter kurver.

Og slik, da han var kommet tilbake til klosteret, gjen-fortalte han alt i tur og orden for sine disipler. Hver eneste påske- og pinsehøytid kledde han seg i Paulus’ kappe.

17 Det er vel tillatt mot slutten av dette lille verket å spørre dem som ikke kjenner all sin eiendom, de som bekler sine hus med marmor, de som trer verdien av hele hus på en enkel tråd: led denne gamle mannen noensinne noen nød i sin nakenhet? Deres drikkekar er forsynt med kostbare ste-ner, han tilfredsstilte naturen med sine henders skål. Dere fletter gull inn i kappene, han hadde klær som ikke ville duge for selv den usleste av deres slaver. Men likevel, for denne lille fattige ligger Paradis åpent, mens dere blir mottatt i Gehenna med alt deres gull. Han beholdt Kristi kledning, naken som han var, dere kler dere i silke men mister Kristi klær. Paulus som ligger dekket av usselt støv skal oppstå i herlighet, dere presses ned i rikt utsmykkede gravmæler av sten men skal brenne sammen med deres rikdommer. Vokt dere, ber jeg, vokt i det minste kostbarhetene dere elsker! Hvorfor er også likklærne for deres døde av gull? Hvorfor opphører ærgjerrigheten ikke engang under sorg og tårer? Kan ikke de rikes døde kropper råtne, om ikke i silke?

18 Jeg vil innstendig be den som måtte lese dette om å huske på Hieronymus, synderen. Han ville, hvis Herren ga ham valget, langt heller velge Paulus’ kappe og hans dygder enn kongenes purpur og deres riker.

Anmerkninger

1 Elia: Profeten Elia. Se 1. Kong. 17

Johannes: Johannes døperen. Se Luk. 1, 44 og Matt. 3, 1-4

Amathas og Makarius: Disse to disipler av Antonius er omtalt i Athanasius’ Antoniusbiografi, kap. 91f, uten å bli nevnt ved navn. De holdt til hos Antonius under de siste femten årene av hans liv. Makarius ble en av de store ørkenfedrene, og opptrer i den anonyme reiseskildringen “Historia monachorum in Aegypto”, kap. 21, og i Palladius’ “Historia Lausiaca”, kap. 17. Denne Makarius, som kalles egypteren, blir ofte blandet sammen med en annen, som kalles Makarius fra Aleksandria.

Antonius: Egypteren Antonius (251-356) blir gjerne omtalt som “munkevesenets far.” Som tyveåring fulgte han Kristi oppfordring i evangeliet om å selge alt han eide og følge ham. Denne beslutningen førte ham med tiden lenger og lenger ut i ørkenen hvor han søkte et eneboerliv i streng askese. Han ble snart fulgt av mange som ville følge hans eksempel. Biskop Athanasius av Aleksandria (se kap. 12) forfattet kort tid etter ørkenfaderens død hans biografi, som straks fikk stor utbredelse. I den egyptiske monastiske litteraturen fra det fjerde og femte århundre står Antonius som den store autoriteten.

Paulus: Døde sannsynligvis i løpet av 340-årene etter denne teksten å dømme i en alder av 113. Vi vet ikke stort mer om denne første ørkeneremitten enn det Hieronymus forteller her. Paulus er nevnt hos senere latinske forfattere.

Thebais: Det betegner området i øvre (sydlige) Egypt.

overlevert på gresk såvel som på latin: Den nevnte Athanasius’ Antoniusbiografi. Hieronymus’ venn, Evagrius fra Antiokia, oversatte verket til latin.

2 Decius: Romersk keiser fra 249 til 251. Satte i gang en forfølgelse av de kristne som inngikk i et forsøk på å gjenopprette statsreligionen.

Valerianus: Romersk keiser fra 253 til 257. Fortsatte, eller gjenopptok, forfølgelsen.

Cornelius: Romas biskop, led martyrdøden (“en salig død”) i 253.

Cyprianus: Kartagos biskop, led martyrdøden i 258.

“Han tillot …”: Cyprianus, brev nr. 56 til Fortunatus.

4 “hvor langt …”: Vergil: Aeneiden 3, 57.

“Han kom …”: Florus: Epitome 3, 5, 7.

5 på den tiden Kleopatra var knyttet til Antonius: Den egyptiske Kleopatra var gift med den romerske Marcus Anto-nius fra 41 f.Kr. inntil Octavianus beseiret ham ved Actium i år 31 f.Kr.

6 fremdeles kan se: Dette antyder at Hieronymus skrev sitt Paulusvita mens han holdt til i Kalkisørkenen.

saracenerne: Saracenerne var i utgangspunktet en folke-gruppe i det arabiske området. Ordet ble etterhvert synonymt med arabere.

folkespråket: gammelsyrisk, som ligner aramaisk og hører til samme språkfamilie som hebraisk.

alt er mulig for den som tror: Mark. 9, 23.

7 sitt himmelske liv på jorden: Idealet i det monastiske livet var å virkeliggjøre det egentlige livet, det paradisiske livet slik Gud ville det, allerede her på jorden. Det omtales ofte som et englelikt liv.

et annet ensomt sted: Athanasius’ Antoniusbiografi, kap. 49, forteller hvordan Antonius slo seg ned på et øde sted ved et “svært høyt fjell” i det øvre Thebais. Hieronymus beskriver stedet i sin Hilarionbiografi, kap. 31. Det gamle Antoniusklosteret, anlagt ved Antonius’ tilholdssted, ligger på fjellet som i dag heter Kolzim noen mil fra Rødehavskysten, 20 mil sydøst for Kairo. Ytterliggere tre mil inn i ørkenen mot sydøst finner man Paulusklosteret.

hippokentaur: eller bare “kentaur.” Dette greske fabelvesenet har en manns overkropp som går over i en hestekropp fra midjen.

frelsens tegn: Han tegner korset på sin panne.

8 troens skjold og håpets rustning: sml Ef. 6, 13-17.

fauner, satyrer eller inkuber: De to første er overnaturlige skogsvesener, menneskelignende skapninger med gete-attributter. Det seksuelle er ofte det sentrale i deres fremferd. “Incubus” er navnet på et overnaturlig vesen som om natten sniker seg inn til sovende kvinner og lurer seg til samleie.

hvis røst er nådd ut over hele jorden: Rom. 10, 18.

På keiser Konstantius’ tid: Konstantius, Konstantin den stores sønn, regjerte i øst fra 337 til 361. Antiokia, Syrias hovedstad, var hans residens i store deler av perioden.

9 den fullkomne kjærlighet driver frykten ut: 1. Joh. 4, 18.

Jeg har bedt, og jeg har funnet. Jeg har banket på for at det skal bli lukket opp: sml Matt. 7, 7.

Slik holdt han på...: Vergil: Aeneiden 2, 650

Dermed lot helten...: Vergil: Aeneiden 6, 672

10 det hellige kyss: sml. Rom. 16, 16.

som om kort tid vil være støv: sml. 1. Mos. 3, 19.

kjærligheten utholder alt: 1. Kor. 13, 7.

hvordan står det til med menneskenes slekt?: Paulus hadde nå vært borte “fra verden” i hele 97 år hvis han dro ut i ørkenen som sekstenåring (kap. 4f) og nå var 113 (kap. 7). Men slutten på dette kapitlet antyder at han hadde oppholdt seg her i seksti år.

demonenes villfarelse: Med dette menes de hedenske religio-ner.

ravn: Ravner forsørget profeten Elia med brød mens han oppholdt seg i ørkenen. Se 1. Kong. 3, 3-6

11 bryte brødet: I jødisk-kristen tradisjon var det den mann med størst autoritet og verdighet som hadde privilegiet å utføre denne symbolmettede handlingen. I en familie var det alltid husfaren, og mellom mester og disippel var det alltid den første. Paulus var eldre enn Antonius og hadde dermed privilegiet. Men stedets herre kunne gjerne gi gjesten den store ære å la ham foreta brødbrytelsen. Det er her to moral-ske aspekter av høyeste betydning i middelhavslandene som de to setter mot hverandre: alderens verdighet og gjestens ære.

alltid har lyst til å bryte opp herfra og være sammen med Kris-tus: Fil. 1, 23.

når løpet er fullført, gjenstår for meg rettferdighetens krans: sml. 2. Tim 4, 6-8. Apostelen Paulus sammenligner ofte kristenlivet med en idrettskonkurranse, og denne bruken av idrettsmetaforen blir senere hyppig hos kirkefedrene.

12 Du bør ikke søke ditt eget beste, men den andres beste: sml. 1. Kor. 10, 24.

følge Lammet: Følge Kristus: sml. Åp. 14, 4. Her taler Paulus om å dø bort fra livet på jorden (“kaste fra deg kjødets byrde”) og følge Kristus inn i det evige.

kappen som biskop Athanasius ga deg: I Athanasius’ Antoniusbiografi, kap. 91 ber Antonius sine disipler om å gi kappen tilbake til Athanasius.

kloster: det er ikke snakk om et klosteranlegg men, som det latinske (egentlig greske) “monasterium” antyder, i utgangspunktet et tilholdssted for en eneboer (eventuelt sammen med hans eller hennes disipler).

det som senere ble tatt i besittelse av saracenerne: Dette skjedde i år 361, som Hieronymus skriver i sitt Chronicon: Amathas og Makarius ble fordrevet og en tredje disippel, Sarmata, ble drept.

13 To disipler: se kommentar til kapittel 1.

Det er en tid for å tale og en tid for å tie: Fork. 3, 7.

15 ham som alle ting lever for: sml. Luk. 20, 38.

16 og ikke en eneste spurv faller til jorden: sml. Matt. 10, 29

som ikke hadde etterlatt seg et testamente: Paulus eide ingen ting å testamentere bort.

17 som ikke kjenner all sin eiendom: Dvs. som har mer enn de kan holde rede på.

som trer verdien av hele hus på en enkel tråd: Dvs. som bærer umåtelig kostbare smykker.

Kristi kledning: Knytter an til dåpen. Sml. Gal. 3, 27. Han levet sitt liv i tråd med at han var døpt.

vokt i det minste kostbarhetene dere elsker: Det synes noe u-klart hva Hieronymus vil si med dette.

Hieronymus