Kort om forfatteren og teksten
Hieronymus
(ca. 341-420) kom opprinnelig fra Aquileia, og fikk en grundig
romersk utdannelse. I løpet av 370-årenes første halvdel bestemte
han seg for å bli munk, og dro øst-over for å slå seg ned i
Palestina. Omstendighetene førte imidlertid til at han levde en
periode som munk i Kalkis-ørkenen i Syria. Sannsynligvis forfattet
han sitt lille Paulus-vita mens han oppholdt seg der, trolig i år
374. Hieronymus nevner den nyskrevne teksten i forbindelse med at han
sender den til en lærd gammel mann som også heter Paulus, sammen
med et brev (nr. 10) skrevet dette året.
Beretningen
om Antonius’ besøk hos Paulus finner sted på 340-tallet, da
førstnevnte var i nittiårene.
Teksten
som ligger til grunn for oversettelsen er hentet fra Mignes
Patrologia
latina,
vol. XXIII, col. 17-30. Ofte har jeg dog fulgt den noe forbedrede,
men ikke fullstendige, teksten hos I. S. Kozik (1968)
Oversatt
fra latin av Karl Johan Skeidsvoll, mai 2003
Hieronymus
Den første ørkenmunken: den hellige Paulus’ liv
1 Det
har vært et spørsmål blant mange om hvem av munkene som var den
aller første til å bo i ørkenen. Noen går nemlig for langt
bakover og tillegger den salige Elia eller Johannes å ha vært
førstemann. Av disse synes for oss Elia å ha vært mer enn en munk,
og Johannes å ha begynt å profetere enda før han ble født. Andre
— og deres mening blir akseptert av folk flest — hevder derimot
at Antonius var den som la grunnlaget for denne livsformen. Dette er
delvis riktig. Ikke slik at han var før alle andre, men at det var
fra ham alle ble oppmuntret til sin iver. Men Amathas og Makarius,
disipler av Antonius — den første begravet sin lære-mesters
legeme — vil bekrefte også idag at en viss Paulus fra Thebais var
den første i denne bevegelsen, men uten å få betegnelsen. Denne
meningen har vår tilslutning. Enkelte sprer slikt og annet ettersom
de finner det for godt: at han var en mann som holdt til i en
underjordisk grotte med hår som dekket ham like til føttene, og de
finner ellers på mange utrolige ting som det ville være fåfengt å
gå inn på. Det synes heller ikke å være noe skjel til å gå i
rette med dem som kommer med løgner i sin skamløshet. Derfor, siden
minnet om Antonius samvittighetsfullt er overlevert på gresk såvel
som på latin, har jeg besluttet å skrive kort om Paulus’ tid-lige
og siste dager, mer fordi saken er forbigått enn av noen tiltro til
mine evner. Hvordan han levet i midten av sitt liv, og hvilke angrep
fra Satan han måtte utholde, har intet menneske kjennskap om.
2 Under
kristenforfølgerne Decius og Valerianus, på den tiden Cornelius av
Roma og Cyprianus av Kartago ble dømt til en salig død, ble mange
kirker i Egypt og Thebais brutalt lagt øde. Det var da i de kristnes
bønner å bli hugget ned med sverdet for Kristi navns skyld. Men den
listige fiende pønsket ut torturmetoder som skulle gi en langsom
død, for det var ikke legemet han ønsket å drepe, men sjelen. Slik
som Cyprianus sa det, han som selv måtte lide på grunn av ham: “Han
tillot ikke dem som ønsket å dø å bli drept.” For å belyse
fiendens grusomhet skal vi gi to minneverdige ek-sempler:
3 Han
befalte at en martyr, en som sto fast i troen og ubeseiret mellom
torturinstrumenter og glødende metall-plater, skulle smøres inn med
honning og ligge bakbundet under den stekende solen. Dette var for at
han som tidligere hadde utholdt stekepannen nå skulle bli drept av
fluenes stikk. En annen, en som var i sin ungdoms blomstring, lot han
bortføre til en vidunderlig hage. Der, blant hvite liljer og røde
roser, ved siden av en rolig flytende, rislende bekk, mens brisens
stille susen lød gjennom trærnes blader, ble han lagt ned på en
dunredd seng. For at han ikke skulle kunne flykte ble han overlatt
bundet med behagelige blomsterkranser. Da alle hadde trukket seg
tilbake hadde en meget vakker skjøge kommet og begynt å stryke seg
om hans hals med kjælne omfavnelser. Så — det er skammelig selv å
gjenfortelle det — forgrep hun seg på hans mannlige deler, slik at
hun i sin utuktighet skulle oppnå seier ved at hans kropp ble
opphisset til lyst. Kristi stridsmann visste ikke hva han skulle
gjøre eller hvor han skulle snu seg. Han som ikke ble beseiret av
torturen, holdt på å bli overvunnet av vellysten. Til slutt, ved en
innskytelse fra himmelen, bet han av seg tungen og spyt-tet den i
hennes ansikt da hun var i ferd med å kysse ham. Og dermed overvant
den voldsomme smerten som fulgte fø-lelsen av lyst.
4 På
den samme tiden, mens slike hendelser utspant seg i det lavere
Thebais, ble Paulus og hans søster, som allerede var gift, overlatt
en rik arv etter at begge foreldrene var døde. Han var rundt seksten
år gammel og vel bevandret i både egyptisk og gresk språk. Han
hadde et saktmodig sinnelag og en stor kjærlighet til Gud. Da
forfølgelsens storm raste trakk han seg tilbake til et hus i en
fjern og øde beliggenhet. Men “hvor
langt driver du ikke menneskets hjerte, forbannede gull-tørst!”
Søsterens ektemann tenkte på å utlevere ham som han skulle skjule.
Hverken hustruens tårer, blodets bånd eller Gud som ser alt fra
oven kunne få ham fra forbrytelsen. “Han
kom, drev på, og handlet med hensynsløshet under dekke av fromhet.”
5 Da
den forstandige unge mannen innså dette, fattet han sin beslutning
slik nødvendighetene krevet, og flyktet til ødemarken i fjellene
mens han ventet på at forfølgelsen skul-le ta slutt. Mens han
stadig gjorde holdt, men atter igjen holdt beslutningen fremfor seg,
gikk han litt etter litt videre frem. Til slutt fant han et karrig
fjell, og ved foten av dette var det en ganske liten hule, lukket med
en sten. Da han hadde fjernet stenen — mennesket har jo et begjær
etter å lære hemmeligheter å kjenne — utforsket han den ivrig,
og fikk øye på en stor hall inenfor. Hallen som var åpen mot
himmelen lå i skyggen av de vidstrakte grenene av en gam-mel palme.
Palmen skjulte likevel ikke en krystallklar kilde som var der.
Kildens strøm ble like øyeblikkelig som den vellet frem oppslukt av
jorden i det samme hullet som hadde født vannet. Det fantes dessuten
i det hulerike fjellet mang et beboelig sted som man kunne se nå
rustne hammere og ambolter til å lage mynter med. Egyptiske kilder
forteller at dette stedet hadde vært et hemmelig myntverksted på
den tiden Kleopatra var knyttet til Antonius.
6 Slik
levet han altså hele sin levetid i sitt høyt elskede tilholdssted —
som var det en gave fra Gud — i ensomhet og bønn på ett og samme
sted. En palme forsynte ham med mat og kledning. Forat ingen skal
synes det umulig kaller jeg Jesus og hans hellige engler til vitne på
at jeg har sett, og fremdeles kan se, munker i den delen av ørkenen
som forbin-der Syria med saracenerne. En av disse munkene var
inne-lukket i tredve år mens han levde på byggbrød og gjørmete
vann. En annen i en gammel cisterne — som på det syriske
folkespråket kalles “gubba” — mens han holdt seg i live med
fem tørkede fiken per dag. Dette vil vel synes utrolig for den som
ikke tror at alt er mulig for den som tror.
7 Men
— for å vende tilbake til saken hvor jeg forlot den — den salige
Paulus hadde allerede levet det hundre og tret-tende året av sitt
himmelske liv på jorden, og Antonius var i nittiårene og oppholdt
seg på et annet ensomt sted. Da kom Antonius, slik han pleide å
hevde, til å tenke at i ørkenen bodde det ingen mer fullkommen munk
enn ham selv. Men det ble åpenbart for ham i en drøm at det fantes
en annen lenger inn som langt overgikk ham: han burde legge i vei for
å se ham.
Med
det samme det lysnet av dag begynte den ærverdi-ge oldingen å gå,
hjulpet for sine svake lemmer med en stokk. Han viste ikke hvilken
vei han skulle ta, og det var allerede ved den brennhete middagstime
med den stekende solen over hodet. Likevel lot han seg ikke lede til
å overgi sin påbegynte vandring, idet han sa “Jeg tror at min Gud
vil vise meg sin tjener slik han har lovet...” Lenger kom han ikke
før han fikk øye på en mann som også var halvt hest. Poetenes
forestilling har gitt vesenet navnet “hippokentaur.” Ved dette
synet væpnet han sin panne med frelsens tegn. “Hei, du!” sa han,
“Hvor i disse traktene bor det en Guds tjener?” Vesenet ytret et
eller annet uforståelig mellom tennene, og mens han stotret frem
heller enn uttalte ordene gjennom sine raggete lepper søkte han en
mer forekommende måte å kommuni-sere på. Så han viste den ønskede
retningen ved å strekke ut sin høyre hånd. Slik fór han avsted
som en vind over den vidstrakte marken og forsvant for den forundrede
mannens øyne. Men, om det var djevelen som fremstillet seg slik for
å skremme ham, eller om ødemarken som visstnok er rik på
uhyggelige dyr også frembringer et slikt beist, kan vi ikke vite
sikkert.
8 Antonius
sto forfjamset tilbake, og mens han grun-net på hva han hadde sett,
gikk han videre. Kort etter så han i et stenete lite dalføre en
liten mann med krokete nese og forsynt med horn i pannen. Den
nederste delen av kroppen endet i geteklover. Overfor dette synet
utstyrte Antonius seg med troens skjold og håpets rustning, som den
gode krigs-mann. Uansett: det nevnte vesenet begynte å tilby ham
frukt fra et palmetre til niste på ferden, som var det en fredsgave.
Da han forsto dette gjorde Antonius holdt og spurte ham hvem han var.
Han fikk dette svaret av ham: “Jeg er en døde-lig. En av dem som
holder til i ødemarken og som heden-skapen under forskjellige
vrangforestillinger dyrker under navnet fauner, satyrer eller
inkuber. Jeg kommer som utsen-ding fra min stamme. Vi ber dere gå i
forbønn for oss til vår felles Herre, som vi har forstått en gang
er kommet til verdens frelse, og hvis røst er nådd ut over hele
jorden.” Da han uttalte dette fløt tårene i strie strømmer over
den aldren-de vandringsmannens ansikt. Tårene viste hans hjertes
over-veldende glede, for han frydet seg over Kristi herlighet og over
Satans tilintetgjørelse. Med undring over at han maktet å forstå
vesenets ord sa han: “Ve deg, Aleksandria, som ærer monstre
fremfor Gud! Ve deg, du skjøgeby som all verdens demoner har stimlet
sammen i! Hva har du nå å svare? Bei-stene taler om Kristus, og du
ærer monstre fremfor Gud.” Ikke før hadde han avsluttet sine ord
så fløy det behornede vesenet avsted som var det båret av vinger.
La ingen ledes til ikke å ville feste lit til dette. På keiser
Konstantius’ tid — dette kan hele verden bevitne — finner vi et
bevis: En mann av denne typen ble ført levende inn i Aleksandria og
vist frem for folket som en stor severdighet. Senere ble hans
liv-løse kropp lagt i salt for at den ikke skulle gå i oppløsning
i sommervarmen, og ført til Antiokia for at keiseren skulle få se
ham.
9 Men
jeg skal fortsette fremstillingen: Antonius krysset området han
hadde begitt seg inn i, og kunne se spor kun av ville dyr og ellers
bare den store vidstrakte ørkenen. Hva skulle han gjøre? Hvor
skulle han vende sine skritt? Den andre dagen var allerede på hell.
Kun én ting hadde han: at han ikke kunne tro at Kristus ville
forlate ham. Alle den neste nattens mørke timer utholdt han i bønn.
Da det så smått lysnet av dag fikk han øye på en ulvinne like i
nær-heten som krøp hvesende av brennende tørst mot foten av
fjellet. Han fulgte henne med øynene, og da hun hadde forsvunnet inn
i en hule gikk han nærmere og begynte å titte inn, uten at han fikk
noe igjen for sin nysgjerrighet siden mørket hindret sikten. Men,
som Skriften sier, “den full-komne kjærlighet driver frykten ut,”
så med forsiktige skritt og behersket pust gikk han inn mens han
varsomt følte seg for. Litt etter litt kom han videre mens han
stadig stanset for å lytte etter en lyd. Omsider fikk han lenger
fremme gjen-nom den dunkle nattens uhygge se et lys. Mens han ivrig
tok seg frem støtte han foten mot en sten så det oppsto en skarp
lyd. Ved dette bråket stengte den salige Paulus porten som hadde
stått åpen og festet den med en slå. Da falt Antonius ned foran
døren og bønnfalt like til den sjette time, eller lenger enn det,
om å få komme inn. Han sa: “Hvem jeg er, hvorfra, og hvorfor jeg
kommer, kjenner du til. Jeg vet jeg ikke fortjener å få et blikk av
deg. Likevel: får jeg ikke se deg, vil jeg ikke gå tilbake. Du som
tar imot ville dyr, hvordan kan du sende bort et menneske? Jeg har
bedt, og jeg har funnet. Jeg har banket på for at det skal bli
lukket opp. Men, hvis jeg ikke får mitt ønske oppfylt vil jeg dø
her på din ters-kel. Da vil du vil uansett begrave meg som et lik.”
Slik
holdt han på mens han ropte, og rikket seg ikke fra stedet.
Dermed
lot helten ham således høre et kortfattet svar:
“Ingen
som vil komme med trusler bønnfaller slik. Ingen gjør ugangn under
tårer. Og du undrer deg over at jeg ikke mottar deg når du kommer
for å dø?” Dermed åpnet Paulus inngangen med et smil om munnen.
Da den var åpnet og de hadde kastet seg i hverandres armer og hilst
hverandre med rette navn, ga de i fellesskap sin takk til Gud.
10 Etter
det hellige kyss satte Paulus seg ned og begynte å tale slik til
Antonius: “Se, han som du har søkt med så stor møye, med lemmer
nedbrutte av elde og innhyllet av ustelt grått hår. Se, du ser et
menneske som om kort tid vil være støv. Men, siden kjærligheten
utholder alt så ber jeg: fortell meg, hvordan står det til med
menneskenes slekt? Reiser det seg nye hus i de gamle byene? Med
hvilken øvrighet styres verden? Finnes det ennå noen som bringes på
villstrå av de-monenes villfarelse?” Under denne samtalen fikk de
øye på en ravn som hadde sittet på en gren i et tre, og derfra
fløy rolig ned og la et helt brød ned for de forundrede mennenes
øyne. “Å,” sa Paulus, “Herren, i sannhet kjærlig, i sannhet
barmhjertig, sender oss frokost. I seksti år allerede har jeg alltid
mottatt et halvt brød, men når du er kommet har Kristus doblet sin
soldats rasjon.”
11 Da
de så hadde fremsagt takksigelsen til Herren satte de seg begge ned
ved kanten av den krystallklare kilden. Her oppsto det en diskusjon
om hvem som skulle bryte brødet, og dagen tilbrakte de med denne
helt til kvelden. Paulus hen-viste til gjestfrihetens skikker, mens
Antonius satte seg imot med hensyn til alderens rett. Endelig fattet
de beslutningen at de skulle gripe brødet fra hver sin side, og når
de da trakk til hver kant, ville de sitte igjen med sin del i hånden.
Der-nest bøyde de seg over kilden og drakk litt vann, og ga Gud sitt
takkoffer mens de tilbrakte natten våkende. Da dagen atter brøt
frem over jorden, talte den salige Paulus slik til Antonius: “Jeg
visste alt for lenge siden, bror, at du bodde i disse egner. Gud
lovet meg for lenge siden en medtjener. Men siden innsovningens time
allerede er kommet, og fordi jeg alltid har lyst til å bryte opp
herfra og være sammen med Kristus: når løpet er fullført, venter
for meg rettferdighetens krans. Du er sendt av Herren som den som
skal legge min vesle kropp under bakken, eller bedre: den som skal gi
jord tilbake til jord.”
12 Da
Antonius under gråt og klage hørte dette, bønnfalt han Paulus at
han ikke måtte forlate ham og at han måtte ta ham med som sin
følgesvenn på denne reisen. Den andre svarte: “Du bør ikke søke
ditt eget beste, men den andres beste. Det er gagnlig for deg å
kaste fra deg kjødets byrde og følge Lammet. Men det er gagnlig for
resten av brødrene at de blir oppbygget av ditt eksempel. Derfor,
ber jeg deg, hvis det ikke er for mye bry: hent kappen som biskop
Athanasius ga deg, for å svøpe min vesle kropp i.” Den salige
Paulus spurte om dette, ikke fordi han brydde seg så mye om liket
var tildekket eller nakent når det gikk i oppløsning — han hadde
jo så lenge kledd seg bare med sammentråklede palme-blader —, men
for at sorgen over hans bortgang skulle bli formildet. Antonius ble
målløs over at han hadde hørt om Athanasius og kappen hans, og som
om han i Paulus så Kristus, viste han ærefrykt for Gud i sitt
hjerte og våget ikke å gi noe svar. Men etter kjærlig å ha kysset
hans øyne og hender, vendte han tilbake mot sitt kloster — det som
senere ble tatt i besittelse av saracenerne — mens han gråt i
stillhet. Hans steg ville ikke holde tritt med hans vilje. Men selv
om kroppen var utkjørt av faste og og hans gamle år krøket ham
sammen, overvant han alderen med sin vilje.
13 Til
slutt da han vandringen var ført til endes ankom han sitt lille
tilholdsted. To disipler som var begynt å bistå ham i hans
fremskredne alder møtte ham og sa: “Hvor har du oppholdt deg så
lenge, far?” Han svarte: “Akk, jeg arme synder som bærer navnet
munk med urette. Jeg har sett Elias, jeg har sett Johannes i
ødemarken, og jeg har sannelig sett Paulus i Paradis.” Så lukket
han munnen og slo seg for brystet mens han hentet frem kappen fra
cellen. Da disiplene ba ham forklare hva dette skulle bety, svarte
han: “Det er en tid for å tale og en tid for å tie.”
14 Så
gikk han ut, og uten å ta det minste grann mat med seg fulgte han
samme vei tilbake som han var kommet. Han tørstet etter ham, ønsket
å se ham, hans øyne og sinn var rettet kun mot ham. Han fryktet
nemlig — og det skjedde da også — at han skulle gi tilbake sin
ånd til Kristus mens han var borte. Da det nå lysnet av dag og ennå
tre timers vandring gjensto, så han Paulus i en hær av engler,
blant profetenes og apostlenes kor, stige opp mot himmelen mens han
strålte hvit som sne. Straks falt han ned på sitt ansikt og kastet
støv på sitt hode mens han hulket med tårer: “Hvordan kan du
forlate meg Paulus? Hvordan kan du fare avsted uten å si farvel? Så
sent har du gitt deg til kjenne, og så trekker du deg tilbake så
snart?”
15 Den
salige Antonius pleide senere å fortelle at han løp resten av veien
så hurtig at han fløy avsted som en fugl. Ikke uten grunn: for da
han var steget inn i hulen fikk han se den livløse kroppen knelende,
med oppreist hode og armene strukket mot himmelen. Først, siden han
trodde at Paulus var levende, begynte han også selv å be ved hans
side. Der-nest, da han ikke hørte noen sukk fra den bedende slik man
ville vente, falt han gråtende over ham med kyss. Han forsto nemlig
at med sin pliktskyldige holdning lå selv den døde kroppen til den
hellige i bønn til Gud, Ham som alle ting lever for.
16 Da
han så hadde svøpt kroppen og båret den ut, mens han sang salmene
som følger kristen skikk, uroet Antonius seg over at han ikke hadde
noen spade han kunne grave i jorden med. Han grunnet svært over
dette mens stadig skif-tende bekymringer fór gjennom hans hode:
“Hvis jeg vender tilbake til klosteret betyr det en fire dagers
vandring. Hvis jeg blir her kan jeg ikke utrette noe mer. Jeg vil
altså dø ved siden av din stridsmann, Kristus, slik det verdig er,
og trekke mitt siste åndedrag idet jeg synker sammen.” Mens han
over-veiet disse ting, se, da kom to løver løpende fra det indre av
ørkenen, som båret frem med deres manker flagrende om nakken. Han
ble til å begynne med skrekkslagen ved synet, men ved å atter rette
sitt sinn mot Gud ble det som om det var duer han så. Dermed ventet
han uten frykt. Dyrene løp rett frem til den salige gamlingens døde
kropp og stanset. Med logrende haler la de seg ned foran hans føtter
og ut-støtte fryktelige brøl så du skulle tro de sørget på den
måten de var i stand til. Deretter begynte de med sine poter å
skrape i jorden like i nærheten og ivrig grave en fordypning ut i
sanden, stor nok til å romme en mann. Og straks, som om de anmodet
om en belønning for strevet, nærmet de seg Antonius med bøyde
hoder og viftende ører. De slikket hans hender og føtter slik at
han antok at de bønnfalt ham om en velsignelse. Uten å nøle utbrøt
han en lovprisning til Kristus, at til og med umælende dyr erkjente
ham: “Herre, uten din befaling faller ikke engang et blad fra et
tre, og ikke en enes-te spurv faller til jorden. Gi dem slik du vet
best!” Så gjorde han en bevegelse med hånden og bød at de skulle
gå avsted. Da de hadde trukket seg tilbake bøyde han sine gamle
skul-dre under byrden av den helliges kropp, la den ned i graven og
mens han veltet over den oppgravne jorden reiste han en gravhaug som
skikken tilsier. Da en ny dag hadde lysnet, for at den fromme
arvtager ikke skulle stå igjen uten noe gode fra ham som ikke hadde
etterlatt seg et testamente, tok han vare på hans kappe. Denne hadde
Paulus flettet seg av pal-meblader på samme måte som man fletter
kurver.
Og
slik, da han var kommet tilbake til klosteret, gjen-fortalte han alt
i tur og orden for sine disipler. Hver eneste påske- og pinsehøytid
kledde han seg i Paulus’ kappe.
17 Det
er vel tillatt mot slutten av dette lille verket å spørre dem som
ikke kjenner all sin eiendom, de som bekler sine hus med marmor, de
som trer verdien av hele hus på en enkel tråd: led denne gamle
mannen noensinne noen nød i sin nakenhet? Deres drikkekar er forsynt
med kostbare ste-ner, han tilfredsstilte naturen med sine henders
skål. Dere fletter gull inn i kappene, han hadde klær som ikke
ville duge for selv den usleste av deres slaver. Men likevel, for
denne lille fattige ligger Paradis åpent, mens dere blir mottatt i
Gehenna med alt deres gull. Han beholdt Kristi kledning, naken som
han var, dere kler dere i silke men mister Kristi klær. Paulus som
ligger dekket av usselt støv skal oppstå i herlighet, dere presses
ned i rikt utsmykkede gravmæler av sten men skal brenne sammen med
deres rikdommer. Vokt dere, ber jeg, vokt i det minste kostbarhetene
dere elsker! Hvorfor er også likklærne for deres døde av gull?
Hvorfor opphører ærgjerrigheten ikke engang under sorg og tårer?
Kan ikke de rikes døde kropper råtne, om ikke i silke?
18 Jeg
vil innstendig be den som måtte lese dette om å huske på
Hieronymus, synderen. Han ville, hvis Herren ga ham valget, langt
heller velge Paulus’ kappe og hans dygder enn kongenes purpur og
deres riker.
Anmerkninger
1
Elia:
Profeten Elia. Se 1. Kong. 17
Johannes:
Johannes døperen. Se Luk. 1, 44 og Matt. 3, 1-4
Amathas
og Makarius:
Disse to disipler av Antonius er omtalt i Athanasius’
Antoniusbiografi, kap. 91f, uten å bli nevnt ved navn. De holdt til
hos Antonius under de siste femten årene av hans liv. Makarius ble
en av de store ørkenfedrene, og opptrer i den anonyme
reiseskildringen “Historia monachorum in Aegypto”, kap. 21, og i
Palladius’ “Historia Lausiaca”, kap. 17. Denne Makarius, som
kalles egypteren, blir ofte blandet sammen med en annen, som kalles
Makarius fra Aleksandria.
Antonius:
Egypteren Antonius (251-356) blir gjerne omtalt som “munkevesenets
far.” Som tyveåring fulgte han Kristi oppfordring i evangeliet om
å selge alt han eide og følge ham. Denne beslutningen førte ham
med tiden lenger og lenger ut i ørkenen hvor han søkte et
eneboerliv i streng askese. Han ble snart fulgt av mange som ville
følge hans eksempel. Biskop Athanasius av Aleksandria (se kap. 12)
forfattet kort tid etter ørkenfaderens død hans biografi, som
straks fikk stor utbredelse. I den egyptiske monastiske litteraturen
fra det fjerde og femte århundre står Antonius som den store
autoriteten.
Paulus:
Døde sannsynligvis i løpet av 340-årene etter denne teksten å
dømme i en alder av 113. Vi vet ikke stort mer om denne første
ørkeneremitten enn det Hieronymus forteller her. Paulus er nevnt hos
senere latinske forfattere.
Thebais:
Det betegner området i øvre (sydlige) Egypt.
overlevert
på gresk såvel som på latin:
Den nevnte Athanasius’ Antoniusbiografi. Hieronymus’ venn,
Evagrius fra Antiokia, oversatte verket til latin.
2
Decius:
Romersk keiser fra 249 til 251. Satte i gang en forfølgelse av de
kristne som inngikk i et forsøk på å gjenopprette statsreligionen.
Valerianus:
Romersk keiser fra 253 til 257. Fortsatte, eller gjenopptok,
forfølgelsen.
Cornelius:
Romas biskop, led martyrdøden (“en salig død”) i 253.
Cyprianus:
Kartagos biskop, led martyrdøden i 258.
“Han
tillot …”:
Cyprianus, brev nr. 56 til Fortunatus.
4
“hvor
langt …”:
Vergil: Aeneiden 3, 57.
“Han
kom …”:
Florus: Epitome 3, 5, 7.
5
på
den tiden Kleopatra var knyttet til Antonius:
Den egyptiske Kleopatra var gift med den romerske Marcus Anto-nius
fra 41 f.Kr. inntil Octavianus beseiret ham ved Actium i år 31 f.Kr.
6
fremdeles
kan se:
Dette antyder at Hieronymus skrev sitt Paulusvita mens han holdt til
i Kalkisørkenen.
saracenerne:
Saracenerne var i utgangspunktet en folke-gruppe i det arabiske
området. Ordet ble etterhvert synonymt med arabere.
folkespråket:
gammelsyrisk, som ligner aramaisk og hører til samme språkfamilie
som hebraisk.
alt
er mulig for den som tror:
Mark. 9, 23.
7
sitt
himmelske liv på jorden:
Idealet i det monastiske livet var å virkeliggjøre det egentlige
livet, det paradisiske livet slik Gud ville det, allerede her på
jorden. Det omtales ofte som et englelikt liv.
et
annet ensomt sted:
Athanasius’ Antoniusbiografi, kap. 49, forteller hvordan Antonius
slo seg ned på et øde sted ved et “svært høyt fjell” i det
øvre Thebais. Hieronymus beskriver stedet i sin Hilarionbiografi,
kap. 31. Det gamle Antoniusklosteret, anlagt ved Antonius’
tilholdssted, ligger på fjellet som i dag heter Kolzim noen mil fra
Rødehavskysten, 20 mil sydøst for Kairo. Ytterliggere tre mil inn i
ørkenen mot sydøst finner man Paulusklosteret.
hippokentaur:
eller bare “kentaur.” Dette greske fabelvesenet har en manns
overkropp som går over i en hestekropp fra midjen.
frelsens
tegn:
Han tegner korset på sin panne.
8
troens
skjold og håpets rustning:
sml Ef. 6, 13-17.
fauner,
satyrer eller inkuber:
De to første er overnaturlige skogsvesener, menneskelignende
skapninger med gete-attributter. Det seksuelle er ofte det sentrale i
deres fremferd. “Incubus” er navnet på et overnaturlig vesen som
om natten sniker seg inn til sovende kvinner og lurer seg til
samleie.
hvis
røst er nådd ut over hele jorden:
Rom. 10, 18.
På
keiser Konstantius’ tid:
Konstantius, Konstantin den stores sønn, regjerte i øst fra 337 til
361. Antiokia, Syrias hovedstad, var hans residens i store deler av
perioden.
9
den
fullkomne kjærlighet driver frykten ut:
1. Joh. 4, 18.
Jeg
har bedt, og jeg har funnet. Jeg har banket på for at det skal bli
lukket opp:
sml Matt. 7, 7.
Slik
holdt han på...:
Vergil: Aeneiden 2, 650
Dermed
lot helten...:
Vergil: Aeneiden 6, 672
10
det
hellige kyss:
sml. Rom. 16, 16.
som
om kort tid vil være støv:
sml. 1. Mos. 3, 19.
kjærligheten
utholder alt:
1. Kor. 13, 7.
hvordan
står det til med menneskenes slekt?:
Paulus hadde nå vært borte “fra verden” i hele 97 år hvis han
dro ut i ørkenen som sekstenåring (kap. 4f) og nå var 113 (kap.
7). Men slutten på dette kapitlet antyder at han hadde oppholdt seg
her i seksti år.
demonenes
villfarelse:
Med dette menes de hedenske religio-ner.
ravn:
Ravner forsørget profeten Elia med brød mens han oppholdt seg i
ørkenen. Se 1. Kong. 3, 3-6
11
bryte
brødet:
I jødisk-kristen tradisjon var det den mann med størst autoritet og
verdighet som hadde privilegiet å utføre denne symbolmettede
handlingen. I en familie var det alltid husfaren, og mellom mester og
disippel var det alltid den første. Paulus var eldre enn Antonius og
hadde dermed privilegiet. Men stedets herre kunne gjerne gi gjesten
den store ære å la ham foreta brødbrytelsen. Det er her to
moral-ske aspekter av høyeste betydning i middelhavslandene som de
to setter mot hverandre: alderens verdighet og gjestens ære.
alltid
har lyst til å bryte opp herfra og være sammen med Kris-tus:
Fil. 1, 23.
når
løpet er fullført, gjenstår for meg rettferdighetens krans:
sml. 2. Tim 4, 6-8. Apostelen Paulus sammenligner ofte kristenlivet
med en idrettskonkurranse, og denne bruken av idrettsmetaforen blir
senere hyppig hos kirkefedrene.
12
Du
bør ikke søke ditt eget beste, men den andres beste:
sml. 1. Kor. 10, 24.
følge
Lammet:
Følge Kristus: sml. Åp. 14, 4. Her taler Paulus om å dø bort fra
livet på jorden (“kaste fra deg kjødets byrde”) og følge
Kristus inn i det evige.
kappen
som biskop Athanasius ga deg:
I Athanasius’ Antoniusbiografi, kap. 91 ber Antonius sine disipler
om å gi kappen tilbake til Athanasius.
kloster:
det er ikke snakk om et klosteranlegg men, som det latinske (egentlig
greske) “monasterium” antyder, i utgangspunktet et tilholdssted
for en eneboer (eventuelt sammen med hans eller hennes disipler).
det
som senere ble tatt i besittelse av saracenerne:
Dette skjedde i år 361, som Hieronymus skriver i sitt Chronicon:
Amathas og Makarius ble fordrevet og en tredje disippel, Sarmata, ble
drept.
13
To
disipler:
se kommentar til kapittel 1.
Det
er en tid for å tale og en tid for å tie:
Fork. 3, 7.
15
ham
som alle ting lever for:
sml. Luk. 20, 38.
16
og
ikke en eneste spurv faller til jorden:
sml. Matt. 10, 29
som
ikke hadde etterlatt seg et testamente:
Paulus eide ingen ting å testamentere bort.
17
som
ikke kjenner all sin eiendom:
Dvs. som har mer enn de kan holde rede på.
som
trer verdien av hele hus på en enkel tråd:
Dvs. som bærer umåtelig kostbare smykker.
Kristi
kledning:
Knytter an til dåpen. Sml. Gal. 3, 27. Han levet sitt liv i tråd
med at han var døpt.
vokt
i det minste kostbarhetene dere elsker:
Det synes noe u-klart hva Hieronymus vil si med dette.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar