Πολυποίκιλα: Oversettelse: Gregor av Nazianz' Lovtale til Athanasios

En råoversettelse fra gresk, fra 2000

Lovtale til biskop Athanasios av Aleksandria (skrevet 379/380)

1 En lovtale over At-hanasios innebæ-rer en lovprisning av dygden, som i siste instans er en lovprisning av Gud, som alle ting att-rår.

Ved å hylle Athanasios skal jeg hylle dygden. Det er nemlig det samme å hylle ham som å hylle dygden, siden han samlet, eller rettere sagt samler, all dygd i seg selv. Alle som har levet etter Gud lever jo fremdeles i Gud, selv om de har forlatt denne verden. Derfor kalles Gud «Abrahams, Isaks og Jakobs Gud», ikke de dødes, men de levendes Gud. Ved å hylle dygden skal jeg hylle Gud som er opphav til menneskenes dygd, og til driften til å søke Ham, det vil si, søke tilbake til Ham gjennom vårt medfødte, indre lys. Gud har velsignet oss og skal fremdeles velsigne oss på mange måter — ingen ville kunne si hvor mektige eller tallrike —, men denne er den største og mest menneskekjære: dragningen til Ham, og slektskapet med Ham.

For hva solen er for de sanselige ting er Gud for de åndelige. Solen opplyser den synlige verden mens Gud opplyser den usynlige. Den ene lar de legemlige øyne se ved sollys, mens Han lar de forstandige naturer se ved guddommelig lys. Og på samme måte som solen selv er den vakreste blant de synlige ting, den som gir de som ser og det som blir sett evne til henholdsvis å se og å bli sett, slik er Gud selv det mest opphøyede blant ting som kan gripes med forstanden, Han skaper hos det som har forstand og det som kan gripes med forstanden henholdsvis evnen til å forstå og evnen til å bli grepet med forstanden. Alle ting lengter mot Ham men kan aldri på noen måte overgå Ham. Selv det mest filosofiske, skarpe eller nyskjerrige sinn eier, eller vil noensinne eie, noe som rager høyere. Av alle attrådde ting er dette nemlig det ytterste, og de som når dithen får der hvile i den fullkomne betraktning.

2 Ikke alle velger å søke Gud men er så opptatt med det jordiske at de ikke ser hen mot det guddommelige.

Den som gjennom fornuft og betraktning har oppnådd å unnslippe materien og denne legemlige verden, enten man skal kalle den en sky eller et slør, og å forenes med Gud og blandes med det mest ublandede lys i den grad det er mulig å oppnå for den menneskelige natur, han er velsignet både med oppstigningen herfra og guddommeliggjørelsen dithen, den som gis ved å leve i virkelig filosofi og ved å stige opp over den materielle dualiteten gjennom enheten som blir erkjent i Treenigheten.

Men den mann som er blitt svakere under åket og er hemmet i så stor grad av leiren at han ikke er i stand til å se på sannhetens stråler eller stige opp over den nedre verden, om enn han har sitt opphav fra oven og er kallet mot det den øvre verden, han er etter mitt skjønn ulykksalig i sin blindhet. Dette gjelder selv om han er velstående med denne verdens goder, og så mye mer dersom han morer seg av sin velstand og er overbevist om at der finnes et annet gode fremfor det virkelig gode. Da høster han en ond frukt av en ond holdning og blir enten dømt til mørke, eller til å se Ham som en ild, Ham som han ikke gjenkjente som lys.

3 Historien vitner om mennesker som har levet et gudrettet liv.

Dette er filosofert blant noen få, både av de nålevende og av dem som levde i gamle dager — for det er få som er av Gud, selv om alle er hans skapninger —. Vi finner
dem blant lovgivere, hærførere, prester, profeter, evangelister, apostler, hyrder og lærere, og blant hele den åndelige skare og kollegium. Blant alle disse er også ham vi nå hyller. Men hvem er det så jeg mener med disse? La meg nevne den velkjente Enok, Noah, Abraham, Isak, Jakob, de tolv patriarker, Moses, Aron, Josva, dommerne, Samuel, David, til en viss grad Salomon, Elias, Elisja, profetene fra før fangenskapet, de fra etter fangenskapet og til sist i rekken, men fremst i sannheten, som han virket omkring Kristi kjødpåtagelse, det vil si hans opptagelse av menneskenaturen: lampen foran lyset, røsten foran Ordet, mellommannen foran Mellommannen, mellommannen mellom den gamle og den nye pakt, nemlig Johannes. Videre er det Kristi disipler, de som kom etter Kristus og som ble satt over folk, som ble kjent for sine undergjerninger, som ble berømte for sin forstand eller som ble gjort fullkomne gjennom sitt blod.

4 Blant alle som har gått dygdens vei opp gjennom histo-rien står Athana-sios i fremste rek-ke.

Blant disse kappedes Athanasios med noen, mens han såvidt ble forbigått av de andre. Det finnes dem han også overgikk, hvis det ikke er uærbødig å påstå slikt. Ved å etterligne noen i forstand, andre i gjerning, andre i mildhet, andre i iver, andre i farer, andre i det meste, andre igjen i alle ting ved å ta til seg noe skjønnhet av hver, slik som de som tegner figu-rer med perfeksjon, og føre det sammen i sin ene sjel, utarbeidet han av alt omhyggelig én form av dygden og beseiret med sin gjerning dem som var mektige i forstand, og med forstand de som var handlingens menn, eller hvis man vil, overgikk i forstand de som hadde ry for sin forstand og i gjerning de mest handlekraftige. De som var middelmådige i begge aspekter lå han langt foran siden han overgikk dem i hvert enkelt a-spekt, og likeens de som var fremstående i et enkelt aspekt, med hans evner i begge. Hvis det for hans forgjengere er en stor sak å ha blitt et dygdens eksempel for ham, er det ikke mindre til ros for vår mann å ha blitt et eksempel for dem som kommer etter.

5 Vi må minnes At-hanasios, for det er godt, ja, en plikt å hedre de gud-fryktiges minne.

Å tale om og å beundre alt som ångår ham ville bli for langt med tanke på talens hensikt, og det ville blitt et historisk verk, ikke en hyllest. Å formidle dette i ett enkelt skrift ville bli til læring og glede for de som kommer senere, og det er min bønn å få få gjøre dette, liksom den levnetsbeskrivelse om den gud-dommelige Antonios han skrev ned som et regulativ for det monastiske liv i form av en fortelling. Men for at vi skal etterkomme deres ønske og oppfylle det som høver seg for denne minnedagen skal vi gjennomgå enkelte ting av det som angår ham, alt det som erindringen i øyeblikket sier oss å være mest minneverdig. Resten skal vi overlate til de som kjenner til det. Det ville jo ellers ikke være hverken fromt eller trygt å hedre de ugudeliges liv med deres minne, mens man passerer i stillhet de som har levet i gudsfrykt. Dette gjelder spesielt i en by som knapt ville bli frelst selv med mange forbilleder, slik som den morer seg av det guddommelige liksom på veddeløpsbanen og i teatret.

6 Athanasios’ utdan-nelse var først og fremst kirkelig, men også verdslig, for å kunne imøtegå se-nere motstandere.

Han ble straks oppdradd i de guddommelige hold-ninger og lærdommer, etter å ha fordypet seg noe i de verdslige studier for ikke å virke fullstendig uerfaren eller uvitende i det som han hadde valgt å forakte. Han ut-holdt nemlig ikke med sin sjels edle og ærverdige karakter å beskjeftige seg med de unyttige ting, men heller ikke å lide det samme som de u-erfarne blant idrettsmennene, de som slår flere slag i luften enn mot motstanderens kropp og dermed går glipp av premiene. Han studerte inngående hele det Gamle Testamente og hele det Nye slik ingen annen har studert selv et enkelt av dem. Han ble rik i betraktning og rik i sitt livs stråleglans og flettet begge sammen på forunderlig vis til den vir-kelig gyldne snor som de færreste kan tvinne, mens han brukte livet som veiviser for den betraktningen og den betraktningen som livets segl. For å frykte Herren er opphav til visdom, som barnets første svøpning, og visdom som har hevet seg over frykten og steget opp til kjærligheten gjør oss til venner av Gud, og til sønner istedenfor slaver.

7 Da Athanasios had-de fått den lærdom som alle hyrder bur-de ha, ble han viet til tjeneste i Kirken, for å redde den ut av sin begredelige forfat-ning.

Da han var blitt oppfostret og opplært på denne må-ten, som de burde fremdeles, de som skal lede folket og ta hånd om Kristi store legeme i overensstemmelse med Guds store vilje og forsyn, det som på forhånd legger grunnlaget for alle de store ting, ble han valgt til dette store alter og ble en av dem som går Gud i møte, han som selv kommer oss i møte. Han ble funnet verdig til den prestelige stand og oppgave, og etter å ha gjennomgått hele serien av kirkelige grader, for å fatte meg i korthet, ble han betrodd forsetet over folket, det vil si, oppsynet med hele verden.

Jeg kan ikke si hvorvidt han mottok presteverdigheten som dygdens premie eller som kilde og liv for Kirken. Denne som forgikk av tørst etter sannheten måtte, liksom Ismael, gis å drikke eller la seg forfriske, eller liksom Elias av bekken da landet var uttørket av mangel på regn, og når den såvidt pustet måtte den gjenopplives og levnes som et Israels frø, for at vi ikke skulle ende opp som Sodoma og Gomorra hvis ondskap er viden berømt, men enda mer berømt er deres undergang da de ble over-øst med ild og svovel. På grunn av dette ble et frelsens horn reist opp for oss mens vi nå lå nede, og en hjørnesten som bandt oss til seg selv og til hverandre ble tilføyet i rette tid, eller en rensende ild for den dårlige og usle materie, eller en bondens kasteskovl, som det lette i trossetnin-gene skilles fra det tunge med, eller et sverd som kutter bort ondskapens røtter. Og Ordet fant sin egen kampfelle og Ånden inntok ham som skulle ånde på hans vegne.

8 Athanasios opphøy-des til biskop av Alek-sandria etter folkets ønske og ble en sann etterfølger av Markus.

Det var altså på grunn av dette han ble ført opp på Markus’ trone med hele folkets stemme og ikke på den senere fremherskende onde måte, ikke på et morderisk og undertrykkende, men på et apostolisk og åndelig vis, som Markus’ etterfølger i gudsfrykt ikke mindre enn i embete. I det ene befant han seg langt fra ham mens han fulgte like bak ham i det andre, hva man jo må anse som ekte etterfølgelse, — for det å være av samme sinn kvalifiserer til at man er av samme trone, mens det å fremsette en motsatt lære innebærer at man motsetter seg tronen —, og det ene er etterfølgelse i tittel mens det andre er etterfølgelse i sannhet.

Etterfølgeren er ikke den som bruker vold, men den som blir utsatt for vold, heller ikke den som bryter loven, men den som blir utpekt på lovformelig vis, heller ikke den som inntar motsatte holdninger men den som er av samme tro. Hvis man ikke kunne omtale en etterfølger slik, ville han være som sykdom etter sunnhet, mørke etter lys, storm etter stille og vanvidd etter fornuft.

9 Athanasios skjøttet sitt embete med fromhet og klokskap etter Paulus’ retningslinjer i motstning til så mange andre bis-koper.

Når han ble utpekt på denne måten var det også slik han skjøttet sitt styre. For han skeiet ikke ut i sin overflod med det samme han mottok tronen slik som de som tilrøver seg en maktstilling eller en arv på ulovlig vis. For dette er tilfellet med de falske og urettmessig utnevnte prester samt de som er uverdige til å tas i ed. Disse har ingen forberedelse til presterollen og har heller ikke måttet lide for det godes skyld. De viser seg samtidig som læresvenner og lærere av gudsfrykt, og før de selv blir renset, renser de andre. I går kirkerøvere, i dag prester. I går bortvist fra det hellige, i dag de som innlemmer i mysteriet. Veteraner i ondskap, nykomlinger i guds-frykt. Dette er et verk av menneskelig nåde, ikke av Åndens.

Når de med vold har oppnådd alt, undertrykker de til slutt selve gudsfrykten. Deres fremferd gir ikke anseelse til rangen, men rangen gir anseelse til deres fremferd, noe som i høy grad bytter om den gode or-den. De trenger flere ofringer for seg selv enn for folkets forseelser, og uansett feiler de på ett av disse to punktene: enten at de ved sitt behov for overbærenhet er endeløst forståelsesfulle overfor andre, slik at de ikke bare lar være å slå ned på ondskap, men også lærer den bort, eller at de skjuler sine egne laster ved strengheten i sitt styre.

Athanasios gjorde ingen av delene. Han var opphøyet i gjerningene, men ydmyk i sinnet, utilgjengelig i dygden, men svært tilgjengelig i møte med andre, mild, uten vrede, medfølende, behagelig i talen, behageligere i sin fremferd, englelik av utseende, mer englelik av sinnelag. Han ga tilrettevisning på en behersket måte og ga ros på oppdragende manér uten å spolere noen av disse to gode ting ved overdrivelse, men gjorde tilrettevisningen faderlig og rosen som fra en overordnet, uten å gjøre det skånsomme utflytende eller det strenge krampaktig, nei, det ene var hensynsfullhet mens det andre var fornuft, og begge var filosofi. Han hadde svært lite bruk for ord siden hans fremferd var nok til opplæring, men så hadde han svært liten bruk for noen kjepp siden hans ord var nok, enda mindre noen kniv siden kjeppen slo med måte.

10 Hvorfor skulle jeg male billedet av denne mannen for dere? Paulus skrev på forhånd, delvis der hvor han lovsynger den store øverstepresten som er gått gjennom himlene, — Skriften lar meg våge å være så freidig siden den kjenner som kristne de som lever etter Kristus, — og delvis der hvor han i brevet til Timoteus skriver til ham som lovgiver og gir modellen for den som står innfor bisperollen. For hvis du setter denne lovgivningen som rettesnor ved siden av ham som vi nå hyller, vil du visserlig innse samsvaret.
Enhver får bistå tale-ren med å lovprise At-hanasios for det han betød for den enkelte især.

Kom nå og stå meg bi i feiringen av minnedagen siden jeg sliter med talen og ønsker å forbigå det meste, men stadig blir holdt igjen av enkeltpunkter uten å vite hvordan jeg kan utskille det beste, liksom på et legeme som fra alle sider er vel-balansert og vakkert, for det som slår meg i øyeblikket synes alltid å være det vakreste, og dette hefter talen. Kom så og fordel blant dere det gode hos denne mannen, alle dere som hyller og vitner om det som vedrører ham, og dere som strider den gode strid dere imel-lom, menn og kvinner tillike, ungkarer og unge piker, gamle menn med deres ledsagere, prester og legfolk, eneboere og dere som bor i fellesskap, dere som søker enkelheten og dere som søker strengheten, alle dere som lever i betraktningen og alle dere som er handlingens folk.

La da den ene lovprise det han var i faste og bønn som om det var ulegemlig og immaterielt, den andre det han utholdt og overvant under våkenetter og salmesang. La én lovprise hans beskyttelse av de tren-gende, en annen hans motstand mot makten eller hans nedstigen mot det unnselige, de unge pikene sin brudefører, de som lever under åket sin tuktmann, de som lever som eneboere sin oppmuntrer til sjelens flukt, de som lever i samfunn sin lovgiver, de som søker enkelhet sin veileder, de som lever i betraktningen sin teolog, de som lever i lykke sitt bissel og de som lever i sorg sin trøst, alderdommen sin stokk, ung-dommen sin opplæring, fattigdommen sin velgjører og formuenheten sin forvalter. For meg synes også enker å ville lovprise sin beskytter og foreldreløse sin far, fattige sin fattigvenn, de fremmede sin fremmed-venn, brødre sin brodervenn, de syke sin lege for hvilken som helst sykdom og behandling, de av god helse sitt vern for helsen, alle men-nesker han som for alle var blitt alt for å vinne alle, eller i det minste de fleste.

11 Men, som jeg sa, la nå andre uttrykke sin beundring for dette og lovsynge det, de som har tid til å uttrykke sin beundring for detaljene rundt ham. Men når jeg sier detaljer mener jeg ved å sammenligne ham med ham selv og ved å stille hans forskjellige kvaliteter ved siden av hverandre — “for det som dengang var omgitt av herlighet har nå helt mistet sin herlighet,” selv om det er spesielt strålende. “For nå er det kommet en herlighet som er så mye, mye større”, slik vi har hørt —, siden bare et fåtall av hans kvaliteter ville være tilstrekkelig til anseelse for andre. Men vi — siden det jo ikke kan tillates at vi oppgir vår be-stemmelse for å befatte oss med det som er av mindre betydning —, må vende oss mot de viktigste av hans kvaliteter. Men å si noe som er denne mannens sjel og talegaver verdig er en oppgave for Gud, som også er talens tema.

12 Gamle dagers like-fremme forkynnelse er i dag byttet ut med forførende ordgyteri.

Det var en tid da vårt eget blomstret og var vel, da dette overdrevne ordgyteri og kunstlede behandling av teologien ikke hadde vunnet innpass i de guddommelige haller, nei, det å tale og høre om Gud til ingen nytte var det samme som å spille med småsten som lurer øyet ved bevegelsens kvikkhet eller å danse forførerisk for tilskuerne med alskens feminine bevegelser, mens man anså den enkle og edle bruk av ordet som gudsfrykt. Men fra Sextusene og Pyrrhonenes tid av og det motsetningsfylte språk infiserte våre kirker som en alvorlig og ondartet sykdom, syntes vrøvlet å være dannelse, og, som Apostlenes gjerninger forteller om athenerne, at vi “ikke bruker tiden til noe annet enn å fortelle og høre siste nytt”. Å! Hvem er den Jeremia som kan klage over vår egen forvirring og åndelige blindhet, han som alene vet å lage klagesanger som svarer til lidelsene?

13 Areios benektet de tres enhet mens Sa-bellius benektet det énes trehet. Athana-sios hedret treenighe-ten.

Den som begynte denne vettløsheten var Areios, han som har gitt navn til galskapen og som fikk sin straff for tøylesløst språk: døden på profane steder, et bønnesvar uten at noen sykdom var oppstått, da han sprakk som Judas for et likedant forræderi mot Ordet. Da andre var blitt smittet med sykdommen konstruerte de en gudløshetens kunst: de som etter å ha begrenset guddommen til det ufødte, skilte det fødte fra guddommen, men ikke bare det, nei, også det utsendte, mens de kun hedret Treenigheten som et samlebegrep, eller tok ikke engang vare på dette hos den.

Men det gjaldt ikke denne vår salige, som var en virkelig Guds mann og en stor sannhetens trompet. Nei, han visste for det første at å trekke sammen de tre til tallet én var en ugudelighet og Sabellius nye påfunn, han som først oppfant sammentrekningen av guddommen. For det andre visste han at å skille de tre i naturer er en vederstyggelig opphug-ging av guddommen. Han tok vel vare på enheten, for den tilkjennegir guddommen, og underviste gudfryktig om de tre, for de tilkjennegir særegenhetene, uten å ha blandet dem sammen i det ene, og uten å ha adskilt den i de tre, men han holdt seg innenfor fromhetens grenser ved å unnfly den ubeherskede dreining mot det ene eller mot dets mot-setning.

14 Athanasios gikk til kamp mot vranglæren. Først ved konsilet i Nikaia.

Ved dette stanset han sykdommen så langt det lå i hans makt, først ved konsilet her i Nikaia blant an-tallet av trehundre og atten forsamlede menn som Den hellige Ånd førte sammen til ett. Han hadde ennå ikke fått sin plass blant biskopene, men hadde førsteplassen blant dem som var kommet sammen, for for-rangen i heder hvilte ikke mindre på dygd enn på rang. Senere, da det med vindkastene fra den onde allerede var pustet liv i ondskapen og den økte i omfang — her kommer jeg til tragediene som hele jorden og havet nesten var fulle av —, raste striden rundt ham som den edle forsvarer av Ordet. Slaglinjen er jo sterkest der den møter motstand og alskens farer skyller imot. Opphavsmannen til ondskapen er gudløsheten og den farer overmåte frekt frem for å sette igang sitt spill. Men hvordan ville de ta hensyn til mennesker, de som ikke har tatt hensyn til guddommen?
Flere vranglærere kom fra Kappadokia.
Ett av angrepene var det mest ulykksalige. Jeg er selv involvert på et vis i forestillingen, men la det kjære jordsmonn, mitt fedreland, bli skånet for anklage! For ondskapen kom-mer ikke fra landet som frembar den men fra dem som har frembragt den. Landet er hellig og for alle kjent for sin gudfryktighet, mens de er uverdige for den Kirken som fødte dem. Dere har hørt at en tornebusk også vokser på en vinstokk, og om Judas, som var en av disiplene, for-ræderen.
Gregorios fra Kappadokia.
15 Det finnes dem som heller ikke tilgir min navne-bror skylden. Han bodde på den tiden i Aleksandria for sitt begjær etter utdannelse og fikk all vennlig mottagelse av Atha-nasios, og selv om han i samme grad var både den mest ansette blant guttene og en blant de mest betrodde, la han planer, forteller man, om oppstand mot sin far og beskytter. Og det ble andre menneskers trage-die, men Absaloms hånd var med dem, slik skriften forteller. Hvis noen av dere kjente den hånden som den hellige ble bedratt ved, samt den levende døde og den urettmessige forvisningen, så vet han hva jeg taler om. Men dette skal jeg villig forbigå. Jeg er nemlig av den mening hva angår tvilstilfellene, at man burde helle mot det menneskekjære og heller se gjennom fingrene med, enn fordømme, de anklagede. For den onde ville raskt fordømme den gode, mens den gode ikke ville være snar til å fordømme den onde. Det som ikke er rede til ondskap er heller ikke tilbøyelig til mistanke. Dette er nå fremdeles ikke talens formål, men det er en kjennsgjerning, ikke en uprøvet mistanke, men offentlig forkynt troverdighet.

Georgios fra Kappadokia.
16 Det var et kappadokisk udyr som kom fra de fjer-neste regioner i vårt land, ond av fødsel, ondere av sinn, ikke helt fri, men et blandingsvesen slik vi kjenner muldyrenes beskaffenhet. Først var han en tjener ved en annens bord til prisen av et byggbrød, opplært til å gjøre og å si hva som helst for magens skyld. Til slutt hadde han også sneket seg inn på det offentlige liv og blitt betrodd dets laveste oppgaver, å være den som forvalter svinekjøtt som er til føde for det millitære. Senere, siden han hadde misbrukt sin betrodde opp-gave og ordnet seg med tanke på magen og deretter bare kroppen var i behold, bestemte han seg for å løpe sin vei og flakket fra det ene til det annet blant egner og byer, slik flyktningers situasjon er, inntil han en-delig, til skade for Kirkens fellesskap liksom en egyptisk plage, inntok Aleksandria. Der stanset han omflakkingen og begynte sin ugjerning. Og han var forøvrig ikke verdig til noe som helst, han som ikke hadde del i frie menns samtaler, som ikke var omgjengelig i selskap, som ikke en-gang var omgitt av en slags mine eller tom fremstilling av høflighet, men som var den dyktigste av alle til å gjøre ugagn og å bringe ting i uorden.

Athanasios’ lidelser under Georgios kan lignes med Jobs.

17 Dere kjenner alle til og forteller om alt han stelte i stand mot den hellige. De rettferdige blir jo ofte overgitt i nidingers hender, ikke for at de siste skal bli æret, men for at de første skal bli satt på prøve, og som de slette blir hånet med en brå død, som det står skrevet, blir gudfryktige på samme vis hånet i det nå-værende så lenge Guds godhet ligger skjult og de store forrådskammer med det som senere er i vente for enhver når ord, gjerninger og tanker skal bli veiet i Guds rettferdige vektskåler. Når han reiser seg for å døm-me jorden, mens han sammenholder motivet og verkene og blottlegger det som er forseglet og bevart hos ham.

La Job overbevise deg om dette med hva han sa og led. Han var et sannferdig menneske, ulastelig, rettferdig, gudfryktig og alt som er bevitnet om ham, men anslagene som han ble utsatt for fra den som hadde krevet å få ham, og som var så hyppige og tallrike at selv om mange i hele tidens løp mange ganger har måttet lide ondt og de ri-meligvis har måttet utstå møye, er det for ingen ting å regne når man sammenligner med hans ulykker. For han mistet ikke bare penger, eiendom, sin rikdom på gode barn, det som er det mest ettertraktede for alle mennesker, ikke bare dette mistet han, og det slik at det ikke en-gang ble gitt rom for tårer på grunn av pinslenes tetthet, nei, da han til slutt også ble rammet på selve kroppen med en uhelbredelig og avskyelig plage så hadde han i tillegg til sin ulykke sin hustru som ga ham elen-dig oppmuntring — for hun gikk inn for å ramme sjelen i tillegg til kroppen —, og blant sine venner hadde han virkelig plagsomme trøstere, som han sier, ikke pleiere, de som så lidelsen, men som da de ikke for-sto hemmeligheten bak lidelsen og antok at plagen var en straff for lastefullhet og ikke en prøvelse av dygd. Og dette var ikke noe de bare tenkte, nei, de skammet seg ikke engang for å klandre ham for hans skjebne da de, selv om han skulle ha lidd på grunn av lastefullhet, bur-de berolige hans sorg med ord til trøst.

18 Slik var det altså med Job og første del av historien om ham. For det var en kamp mellom dygd og misunnelse, den siste gikk inn for å overvinne det gode mens den første utholdt alt for å bestå ubeseiret, den siste igjen kjempet for å gi ondskapen fremgang gjennom å tukte de vel-lykkede, den første for å holde fast ved det gode selv om ulykkene var overveldende. Men hva med ham som ga ham en åpenbaring gjennom storm og skyer, han som er sen til å straffe og snar til å hjelpe, han som ikke fullstendig lar gudløses kongestav hvile på landet de rettferdige har fått forat de rettferdige ikke skal lære ondskap? Endelig utroper han mesteren av mesterskapet med en strålende bekjentgjørelse og avdekker dølgsmålet i plagen idet han sier “Tror du jeg har behandlet deg slik av noen annen grunn enn for at du skal vise deg rettferdig?” Dette er lege-middelet for hans sår, dette er seierskransen for hans kamp, dette er belønningen for hans utholdenhet. For det som følger er vel gjerne baga-teller og anrettet for de ringes skyld, om enn han får tilbake dobbelt så mye som det er tatt fra ham, og selv om det kan synes stort for noen.

19 På flukt fra Georgios oppholdt seg Athanasios blant munkene i ørkenen og forsonet det monastiske med det klerikale, og ble gitt absolutt autoritet blant dem.

Det er altså heller ikke underlig om Georgios her hadde overtaket på Athanasios, men det som hadde vært mer underlig var om ikke den rettferdige gikk gjennom ildprøven under krenkelsene. Men heller ikke dette hadde vært spesielt underlig, derimot hadde det vært underlig hvis flammene klarte å oppnå mer. Etter dette holdt han seg borte og innrettet seg i sin flukttilværelse på beste måte. Han ga seg selv til varetekt i de hellige og guddommelige klostre til dem som bor i Egypt, de som ved å avsondre seg selv fra verden og ved å hilse øde-marken velkommen, lever for Gud mer enn alle de som lever i en kropp, idet noen kjemper iherdig i det gjennomført monastiske og avsondrede livet mens de taler med seg selv og Gud alene og kjenner kun til denne verden så langt de har kunnskap om den i sin ensomhet, mens andre lengter etter kjærlighetens lov i fellesskapet, på samme tid eneboere og i samliv. Disse er døde for andre mennesker og bekymringer, alle våre vanlige opphvirvlende beskjeftigelser som hvirvler oss omkring og driver ap med oss med sine plutselige forandringer, mens de er verden for hver-andre og egger dygden ved sammenligning. Da den store Athanasios hadde slått seg til seg blant dem virket han som en mellommann og fredsstifter for alle de andre idet han etterlignet Ham som stiftet fred mellom motsetningene ved sitt blod. Slik forliket han eneboerlivet med felleslivet når han viste at også en presterolle er filosofisk og at filosofi er avhengig av prestens tjenester.

20 For slik forente han begge og førte dem sammen til ett, både stille virksomhet og virksom stillhet, for å overbevise om at det å være munk heller er uttrykt ved fasthet i livsførselen enn i kroppens tilbaketrukken-het, slik også den store David både var ytterst virksom og samtidig helt ensom, om verset “Jeg er alene inntil jeg er gått forbi” for noen er et godt og troverdig indisium for min påstand. Av denne grunn, selv om de beseiret alle andre i dygd, ble de i større grad overvunnet av hans døm-mekraft enn de selv beseiret de andre. Når de tilførte noe smått til presterollens fullendelse fikk de mer igjen til oppfyllelsen av filosofi, og hva enn han mente, så var dette en lov blant dem, og igjen, hva enn han ikke syntes om, så var dette forbudt, og hans synspunkter var Moses’ stentavler blant dem, og ærefrykten for ham var større enn den fra mennesker bør vises de hellige.

Da det så kom noen som var på sporet av den hellige, som var han et dyr, og da de søkte etter ham overalt uten å finne ham, verdiget de utsendingene ikke et ord, men frembød sine nakker til sverdet som om de utsatte seg for fare for Kristi skyld, og idet de mente at det å lide noe av det verste for ham var den beste anledning til filosofi, og at dette var mye mer velsignet og opphøyet enn de lange faster, det å sove på bakken og all annen spekelse som de alltid hengir seg til.

21 Mens Athanasios var i ørkenen kunne Georgios herje fritt, og vant for seg keiseren.

Athanasios oppholdt seg altså blant dem og ga sitt bifall til ordet fra Salomo som filosoferte at det er en tid til alt som skjer. Og derfor skjulte han seg en liten stund, så lenge at han han unngikk tiden til krig for å vise seg igjen samtidig med fredens komme, som også inntraff kort tid senere. Georgios derimot herjet over Egypt, som følge av at han som var til hin-der nå lenge var fraværende, og plyndret Syria med ugudelighetens kraft. Han overfalt østen så langt han maktet ved alltid å få det svake i sin makt og ved å trekke til seg de mer overfladiske og feige. Han vant for seg keiserens enkle sinn, ja, slik er det jeg kaller hans overfladiskhet selv om jeg akter hans fromhet, for han, om man får si sannheten, brant for saken, men uten forstand. Han bestakk dem blant øvrigheten som var gullhengivne heller enn gudhengivne — han hadde nemlig rike-lig tilgang til det som skulle være for de fattige, som ble satt overstyr —, og av disse spesielt de feminine og blant menn umandige og uklare hva angår deres kjønn men overtydelige hva angår deres ugudelighet: til dem, som er betrodd oppsynet med kvinnene, overlater de romerske kei-serne, uten at jeg vet hvordan eller hvorfor, oppsynet med mennene.

Akakios klarte å trumfe gjennom en homoiansk bekjennelse ved kirke-møtene i Seleukia og Konstantinopel.

Og dette maktet den ondes tjener, han som sår ugresset, Antikrists forløper, han som ved sin store veltalenhet hadde førsteplassen blant tidens taleføre biskoper — hvis det behager noen å kalle ham veltalende, han som ikke var så mye en ugudelig utlegger av læren som han var fiendtlig og trette-kjær, navnet skal jeg villig forbigå —, men når han selv var som hånden for grupperingen rev bort sannheten med gull, det som var samlet inn ved gudfyktighet, hadde de onde fått laget seg et verktøy for ugudelighet.

22 Et resultat av denne slagkraften var det kirkemøtet som først satt i den hellige jomfru Theklas by Seleukia, men som deretter satt i denne store byen, de kirkemøtene som gjorde disse byene som inntil da var kjent med de beste titler ble omtalt med de verste, om nå dette kirke-møtet som rev i stykker og forvirret alle ting bør bli omtalt som Kalne tårn, som splittet grundig opp tungemålene — om bare det hadde vært slik med dem også! For samstemmigheten var i ondskap —, eller som Kaifas høye råd som Kristus ble dømt i, eller noe annet slikt, siden det la i grus den gudfryktige, gamle doktrine som forsvarer treenigheten ved å sette opp en palisade og med krigslist rive over ende uttrykket “av samme vesen,” mens det åpnet døren for ugudeligheten gjennom mid-delveien mellom det som var skrevet, under påskudd av ærefrykt for Skriften og bruken av de anerkjente begreper, mens sannheten er at de innførte den utenomskriftlige arianismen.

Uttrykket “lik i følge Skriftene” ble nemlig for de enfoldige et agn tredt på ugudelighetens krok, billedet som ser på alle som går forbi, ko-turnen som er felles for begge føttene, kornkastingen med enhver vind, etter som det nyskrevne uvesen og spekulasjonen mot sannheten fikk makt. Ja, de forsto seg på å gjøre det onde men hadde ikke forstand til å gjøre det gode.

23 Herfra kom den spissfindige fordømmelsen av vranglærerne som de i ord tok offentlig avstand fra for at deres foretak skulle synes troverdig, mens de i gjerning holdt frem som de stevnet ved at de ikke anklaget dem for tøylesløs ugudelighet, men for overdrevne skriftlige formule-ringer. Herfra kom de uinnviede dommerne over de hellige anliggender, og den nye blandingen: offentlig skuespill, diskusjoner om det gåtefulle, den lovstridige undersøkelse av livsførsel, de betalte angivere og dom-men på avtalte betingelser. Og mens noen ble fordrevet fra sine troner på urettmessig vis, ble andre ført opp og, som en annen ting blant det som er nødvendig, avkrevet deres underskrifter på ugudeligheten. Blek-ket var rede og angiveren var nær.

Mange ble revet med i ugudeligheten på grunn av manglende innsikt. Man får unskylde dem, men hva med de som ledet til fall?

Nå fikk jo også de fleste unngjelde, blant oss som ikke lot oss overvinne, som riktignok ikke falt i sitt sinn, men ble presset med en skrivelse og ble stilt sammen med dem som var onde i begge henseender, og ble i det minste delaktige i røken, om ikke også i ilden. Dette har jeg ofte grått over når jeg betrakter ugudelighetens forvirring den gang og den forfølgelsen som nå har reist seg mot den rette lære fra Ordets be-skyttere.

24 For i virkeligheten “gjeterne er dumme som fe” som det står skrevet og “Mange gjetere har herjet min vingård, mishandlet min elskede odels-jord,” jeg snakker om Guds Kirke som er samlet sammen med mye svette og offer, både ved det som var før Kristus og ved det som var etter Kristus og især ved de store Guds lidelser for vår skyld. For bortsett fra noen ytterst få — og blant disse var alle som ble satt til side på grunn av deres ubetydelighet eller som på grunn av sin dygd sto imot, de som måtte levnes Israel som sæd og en rot for at det igjen skulle blomstre opp og igjen komme til liv ved Åndens strømmer — lot alle seg rive med, bare forskjellige fra hverandre i den grad at noen av dem ble rammet tidligere og andre senere, og noen var forkjempere og anførere av ugude-ligheten mens andre ble tilkjent andreplassen etter enten å ha blitt rystet av frykt, slavebundet av nød, lokket med smiger eller bedratt i deres uforstand, det som er det minst alvorlige, hvis det kan være en selvtilstrekkelig unnskyldning for dem som er betrodd å være anførere for folket!

For som løver og andre dyrs drifter, menn og kvinners, eller gamle og unges ikke er de samme, men som det eksisterer en ikke liten forskjell mellom alderstrinn og arter, slik er de heller ikke de samme mellom de styrende og de som blir styrt. Vi ville da også raskt tilgi dem av folket som ble rammet av dette, de som ofte blir frelst ved at de ikke er blitt satt på prøve, men hvordan skal vi gi dette til en lærer, han som jo skal korrigere de andres uvitenhet, såfremt ikke han bærer sitt navn med urette? For ville det ikke være merkelig at det ikke er tillatt for noen å være uvitende om den romerske lov, selv om det skulle være en voldsomt bondsk og ulærd mann, og at det ikke finnes noen lov som hjelper dem som handler i uforstand, mens det er tillatt for dem som er åndelige veiledere til frelsen å være uvitende om frelsens årsaker, selv om de skulle vise seg å være blant de mest enfoldige med hensyn til andre ting og ikke spesielt kunnskapsrike? Men la det nå være tilgivelse for dem som har sluttet seg til på grunn av uvitenhet! Hva ville du derimot si om de andre, alle dem som gir et skinn av skarpsinn, og som er blitt overvunnet av dem som sitter med makten av de grunner jeg har nevnt, og som lenge har drevet gjøn med sitt gudfryktighetens spill, som bukker under når noe klanderverdig kommer til syne?

25 De store rystelsene Kirken blir utsatt for har opprørt de ellers stillferdige asketene.

Jeg hører Skriften si at nok en gang skal himmelen og jorden rystes som det jo også tidligere har rammet dem, og slik blir det forklart, tror jeg, som den åpenlyse fornyelsen av alle ting. Og man bør tro Paulus når han taler om den endelige rystelse, at den ikke er noe annet enn Kristi annet komme og forvandlingen av dette altet og en forandring til det ubevegelige og u-rystelige. Men denne rystelsen som er nå oppfatter jeg ikke som mindre enn noen av dem som har oppstått tidligere, i den som det drives fra oss så mange filosofiske og gudhengivne, og som allerede før tiden er med-borgere blant dem i himmelen. Disse, selv om de er fredelige og behers-kede med hensyn til de andre ting, holder ikke ut å være godlynte med hensyn til denne sak, å forråde Gud gjennom stillheten, nei her er de svært så kampvillige og harde motstandere, for så stor er deres ivers hete at det snarere ville inntreffe noe som ikke burde skje enn det ville forbigås noe som bør skje. En del av folket, ikke den minste, blir også revet med, og flyr avsted liksom i en fugleflokk sammen med dem som flyr foran, og heller ikke nå slutter å fly sammen med dem.

26 Mens Athanasios var borte, manglet Kirken sin kraftkilde.

Dette var Athanasios for oss så lenge han var til stede: Kirkens søyle, og dette var han også da han dro avgårde under de ondes krenkelser. For liksom de som planlegger å legge en av de kraftige festningene i ruiner: etter at de har sett at den er vanskelig å komme innpå og vanskelig å innta på annen vis, tyr de til list. Og deretter? Når de har lurt til seg kommandanten med penger eller bedrag beseirer de nå uten noen anstrengelse festnin-gen. Eller, om man vil, liksom de som la planer mot Samson først barberte av ham håret hvor han hadde sin styrke og fikk dommeren i sine hender, og drev deretter gjøn med ham med så mye de lystet som svarte til mannens tidligere makt. Slik handlet også de fremmede mot oss da de hadde ryddet vår makt av veien og avskåret fra Kirken dens ære, og slik mesket de seg nå med ugudelighetens læresetninger og gjerninger.

Konstantios døde og Alek-sandrias folk som igjen kunne nyte sin frihet, lyn-sjet den forhatte Georgios.

På det tidspunkt forlot den gudsfiendtlige hyrdes støtte og forsvarer livet etter å ha satt en dårlig mann i et ikke dårlig rike som øverste leder og etter å ha gått i seg selv forgjeves, etter hva man sier, ved sine siste åndedrag, når enhver er en insiktsfull dommer over sine egne saker innfor dom-mersetet på den andre siden. Han skal nemlig ha bekjent disse tre av sine feiltrinn, uverdige hans rike: drapet på slekten, utropelsen av Apostaten og hans nye påfunn angående troen, og med disse ord for-telles det at han gikk bort. Sannhetens ord fikk atter makt og de som var blitt utsatt for vold fikk atter talefrihet, mens iveren egget hjertet. Dette opplevde da også Aleksandrias folk da de, slik som de pleier overfor forbrytere, ikke utholdt mannens tøylesløshet og derfor satte opp hans ondskap med en uvanlig død og hans død med en uvanlig vold-somhet. Dere kjenner til den kjente kamelen, den uvanlige børen, den nye opphøyelsen og den første, ja, jeg tror det også var den eneste, rund-ferden, det som ennå truer forbryterne.

27 Athanasios kom tilbake og ble hilst velkommen av hele Egypts befolkning med en strålende folkefest.

Men da urettens skypumpe, gudsfryktens forfø-rer, den ondes forløper, pådro seg denne straffen — en straff jeg ikke kan lovprise, for man burde ikke feste blikket på hva som måtte ramme ham, men hva vi måtte gjøre: han pådro seg altså straffen etter å ha blitt gjenstand for en almen vrede og opphisselse —, da kom atleten tilbake fra sin gode utenlands-reise — for slik vil jeg omtale hans landflyktighet på grunn av Tre-enigheten og ledsaget av Treenigheten —, og slik møtte han byens inn-byggere som frydet seg, og nærmest hele Egypt, fra alle områder, stimlet sammen på ett sted, også fra enhver grensetrakt, noen bare for å høre Athanasios’ stemme, andre for å få et blikk av ham, andre igjen, slik vi har hørt om apostlene, for i det minste bare å bli helliget i hans skygge, i den nye silhuetten av hans kropp, slik at selv om det hittil under hele tidens løp mange ganger er blitt gitt mange personer mange æresbevis-ninger og mottagelser, ikke bare for ledende embetsmenn og geistlige men også for de mest fremtredende blant vanlige borgere, husker man ingen som var mer folkerik og lysende. Nei, kun én ting kan man sam-menligne med denne, nemlig Athanasios selv og den æresbevisning man tidligere satte i stand ved hans tidligere inntog i byen, da han kom til-bake fra den samme landflyktighet av de samme grunner.

28 Vedrørende denne æresbevisningen forteller man også en slik hi-storie —, for la det være sagt at selv om den er overflødig, kan den være et slags krydder for talen og en velkomstblomst —: En av dem som hadde vært prefekt to ganger red inn i byen i etterkant av det inntoget. Denne mannen var en av oss, han var nemlig kappadokier, og dét en av de største. Jeg vet dere alle forstår at jeg taler om den berømte Philagrios. Og hengivenheten, som ingen annen noensinne har sett maken til! Og æresbevisningen som følge av hengivenheten! — for i noen få ord å holde frem hva han er viden berømt for, ham som også påny ble betrodd lederskapet, både ved byens rådsforsamling og ved keiserens bestemmelse.

Det var da en av folket som syntes folkemengden var umåtelig stor og lignet et hav uten grenser så langt øynene kunne se, som sa til en av sine venner og kamerater, fortelles det, som det pleier å hende ved slike anledninger: “Si meg, kjære venn, har du nå noensinne sett en så stor folkemengde så oppildnet mens den overøser én eneste mann med æres-bevisninger?” “Nei,” sa den unge mannen, “nei, jeg skulle mene at ikke engang Konstantios selv ville få slike!” som om den yppeste æresbevis-ning ble belyst ved å nevne keiseren. Og den første sa etter en meget høflig og mild latter: “Hva er det du påstår, når du kaller dette noe stort og forunderlig? Jeg tror knapt at selv Athanasios, den store, ble ført inn på dette viset!” Og samtidig la han til en av de lokale eder for å under-støtte utsagnet. Hans utsagn hadde den mening, som jeg også tror er tydelig for dere, å sette ham som vi nå gir vår pris foran selve keiseren.

29 Så stor var ærefrykten for denne mannen hos alle, og så stor er nå overveldelsen når man minnes det nevnte inntoget. For inndelt etter kjønn, alder og yrke som de var, — de ynder jo helst, denne byen, å organisere seg slik når de får i stand en offentlig æresbevisning for noen —, hvordan kan jeg i talen fremstille dette store synet? De utgjorde én elv: en dikter ville sikkert sagt at Nilen, den i sannhet gylne og frukt-bare strøm, rant tilbake fra byen til Khaireon, som jeg tror ligger lenger borte enn en dagsreise. Tillat meg å forlyste meg ennå litt i utlegningen! For jeg skal gå dit, og heller ikke er det lett å løsrive talen fra denne seremonien: En eselfole bar ham, nesten som, og klandre meg ikke for tankeløshet!, den berømte eselfolen som bar min Jesus — enten den nå betyr folket, samlet fra alle verdens land, som han stiger opp på med godhet og løser fra uforstandens lenker, eller om Skriften vil forklare noe annet—, ham som kvister ønsket velkommen samt tepper av farve-glade og brogede tekstiler som ble kastet foran ham og under hans føtter, mens bare det som var høyt og rikt og ikke passende ble ringe-aktet der.

Billedet var det samme som ved Kristi inntreden i byen, både de som gikk foran og ropte og de som gikk foran og danset, bortsett fra at mengden som priste ham ikke bare besto av barn, men i tillegg enhver tunge, samstemt og med gjensvar, i det de higet etter å beseire hver-andre. Jeg avstår fra å fortelle om de almene klappsalver, utgydelse av velluktende salver, nattlige opptog, om at hele byen var badet i lys, om gilder, både offentlige og private, og om alle de midler byene pleier å uttrykke sin glede med, som den gang ble forært ham i overflod, ja mer en rimelig var. Slik inntok denne beundringsverdige mannen sin egen by med en så stor folkefest.

Athanasios’ liv og lære var i fullkommen harmoni.

30 Levet han da slik som rimelig er for dem som er stilt til ansvar for et så stort folk? Lærte han ikke som han levet? Kjempet han ikke som han lærte? Utsatte han seg for mindre fare enn andre som har kjempet for noe doktrine? Er han blitt hedret mindre enn hva han har kjempet? Gjorde han skam på noe av det som skjedde ved inntoget etter at inntoget hadde funnet sted? På ingen måte! Alt var i overensstemmelse med hverandre, liksom på én lyre med en og samme velklang: livet, læren, kampene, farene, alt som skjedde ved tilbakekomsten og alt som skjedde etter tilbakekomsten.

Athanasios følte ingen hevn-tørst, men renset bort uretten med fasthet mens han døm-te med mildhet. Han ble en autoritet for hele verden.

For samtidig med at han inntok kirken unn-gikk han også å lide det samme som de som blir blinde på grunn av tøylesløst temperament, og som først driver eller slår vekk det som måtte komme i deres vei, selv om de skulle støte på noe som er verdt å spare, behersket av vrede som de er. Nei, ettersom han mente at dette var en ypperlig anledning til å stad-feste sin anseelse — siden det som lider ondt alltid fremstår mer be-hersket, mens det som derimot har makt til å øve gjengjeld alltid frem-står mer løssluppent —, slik behandlet han på en mild og forsiktig måte det som hadde voldt ham sorg, slik at mannens tilbakekomst ikke ble ubehagelig for dem selv, — hvis det da er mulig å påstå dette.

31 Han renset helligdommen for dem som drev handel med det gud-dommelige og som skodde seg på Kristus, for også i dette å etterligne Kristi verk, — bortsett fra at han ikke gjorde dette med en snodd pisk, men med overbevisende tale. Han forsonet det som sto i splid både innbyrdes og overfor ham selv uten at han trengte hjelp av noen kamp-felle. Han fridde dem fra undertrykkelsen som var blitt behandlet urett, uten å skjelne mellom de som tilhørte hans egen gruppe og de som til-hørte den motstående. Han gjenoppreiste læren som var falt overende: Treenigheten ble igjen omtalt med frimodighet, som da den var blitt satt i staken lyste inn i alles sjeler med det skinnende lys fra den éne gud-dom.

Han ble igjen lovgiver for hele verden. Han vant for seg ethvert sinn, ved å skrive brev til noen mens han inviterte andre. Han belærte også dem som kom til ham selv om de ikke var invitert. For alle sammen fremsatte han én lov: å ha viljen, — dette alene strakte nemlig til som veiviser til en fast tro. Men for å fatte meg i korthet så lignet han natu-rene til to velkjente stener: han ble det hardeste jern for dem som slo mens han ble en magnet for dem som sto i splid, den som ved en ufor-klarlig kraft i sin natur trekker til seg jernet, fortrolig med det hardeste blant materier.

Julianos satte i gang en ut-spekulert forfølgelse av Kir-ken, men måtte bruke makt for å fjerne den store Atha-nasios.

32 Men misunnelsen skulle ikke utstå dette, eller utholde å se Kirken tilbake i sin rette herlighet og gamle sunnhet så snart det splittede var grodd igjen, som på et legeme. Derfor reiste han opp mot Athanasios keiseren som var hans medløper i frafallet og likemann i ondskap, som sto til-bake for ham bare i tid, han som var den første av de kristne keiserne som satte igang et raseri mot Kristus og som var den ugudelighetnes orm som han hadde gått svanger med alt lenge i sitt indre og plutselig lot bryte frem da han grep sjansen, og denne viste seg, samtidig med at han ble utropt til enehersker, utakknemlig overfor den keiseren som hadde betrodd ham æren, men enda mer utakknemlig overfor Gud som hadde frelst ham. Og han pønsket ut den mest umenneskelige for-følgelse av dem som noensinne har inntruffet, i den grad at den blandet det overbevisende med undertrykkelsen — han misunte nemlig også dem som måtte lide, for deres æresbevisninger som følge av deres strid: han trakk til og med deres ry for mannsmot i tvil —, etter å ha antatt triks og spissfindigheter til sin væremåte i talen, eller for å tale mer sann-ferdig, etter å ha ivret for slike ting utifra sin væremåte og etterlignet den onde som bodde i ham i hans listighet.

Denne fyren mente det var en liten sak å undertvinge hele de kristnes slekt, mens han mente det var en stor dåd å få makt over Athanasios og hans kraft hva angår vår lære. Han så nemlig at han ikke hadde noe overtak i sine planer mot oss på grunn av mannens mot-arbeidelser og motstand, siden hullene i de kristnes rekker stadig ved Athanasios’ innsikt ble fylt påny gjennom tilveksten fra hedningene, ja, dette var vanskelig å skjønne. Da denne fryktelige bedrager og forfølger forsto og så dette, ble han ikke lenger ved sitt forestilte ytre og sin utspekulerte ydmykhet, men blottet sin ondskap og utviste åpenlyst mannen fra byen. For den edle seierherre må få seieren i tre bryte-kamper for til slutt å oppnå den endelige utropningen.

33 Julianos døde og den fromme Jovianos ble keiser. Athana-sios forklarte den ortodokse tro for keiseren.

Kort tid etter overleverte rettferdigheten den skyldige til perserne og dømte ham der. Den led-saget ham dit som en ærgjerrig keiser og brakte ham tilbake som et lik, uten at han ble vist noen medynk. Jeg har hørt noen si at han ikke fikk ligge i graven, men ble rystet vekk og kastet opp av den jorden som var blitt rystet ved ham, en innledning, tror jeg, til hans straff i den andre verden. Da kom det en ny keiser, ikke skamløs å se til som den tidligere omtalte, og heller ikke tynet han Israel med onde gjerninger og fogder, nei, han var svært så gudfryktig og mild, han som, for å legge det beste grunnlaget for keiserdømmet sitt og begynne med det som er nødvendig for et rettferdig styre, løste biskopene fra landflyktigheten, og blant alle de andre, ja foran alle andre, ham som sto foran alle andre i dygd og som hadde kjempet åpenlyst for gud-fryktigheten. Han søkte etter sannheten i vår tro, den som var splittet og forvirret av mange og fordelt i mange meninger og fraksjoner, forat hele verden, om mulig, skulle få samme sinn og samles til ett ved Åndens medvirken. Hvordan det nå gikk, ville han ihvertfall selv knytte seg til den beste, gi makt til den og få igjen fra den, og slik hadde han svært så opphøyede og prektige tanker om de viktigste ting.

På det tidspunkt ble mannens renhet og standhaftighet i troen på Kristus tydelig vist. For når alle de andre, alle som hørte til vår lære, fordelte seg i tre deler: mange nok som viste usunne holdninger hva angår Sønnen, flere hva angår Den hellige Ånd — der hvor selv den minste gudløshet ble ansett som gudsfrykt —, mens et fåtall var friske hva angår de begge, da våget han som den første og eneste, eller for å være nøyaktig, i selskap med et fåtall, tydelig å fremsi sannheten på en så sikker og uttrykkelig måte, da han i skrift hadde bekjent den éne guddommen og det éne vesen i de tre, og det som tidligere var skjenket fedrenes store antall hva angår Sønnen, dette ble han selv senere in-spirert med hva angår Den hellige Ånd, og bar det frem som en sant keiserlig og storslått gave til keiseren, idet han skrev ned gudsfrykten stilt imot de nye påfunn uten Skrift, forat en konge skulle overvinnes av en konge, en lære av en lære og en tekst av en tekst.

34 Bekjennelsen finnes overalt, men ikke alle våger å bekjen-ne åpent. Gregorios vil ikke lenger legge bånd på seg.

Både de som bor i vest og de som bor i øst, alt som har livskraft, synes meg å ha ærefrykt for den-ne bekjennelsen. Noen lever det gudfryktige innen-for sinnets grense, hvis det er noe troverdig i hva man forteller om dem, men uten å bringe det videre frem, lik et livløst foster som dør i mors-livet. Andre antenner noe smått, som gnister, i den grad øyeblikket krever, enten de holdt seg til de mest hissige av de rettroende eller til den mest gudhengivne delen i forsamlingene. Andre igjen var frittalende om sannheten: gi at jeg måtte være av den gruppen! — for jeg våger ikke skryte av noe større — når jeg ikke lenger tar hensyn til min egen feig-het, det vil si, ikke tar hensyn til ynkeligere menneskers sinnelag — for vi har tatt tilstrekkelig hensyn uten at de andre gavnet oss noe mens vi ødela for oss selv, det som er helt typisk for dårlige forvaltere —, nei, jeg bringer det jeg har født frem i lyset, oppføder det med iver og stiller det frem for alles øyne mens det stadig blir mer fullkomment.

35 Athanasios åpne bekjennelse forente øst og vest. Han visste at forskjellene bare var i ord-lyd, og ikke i innhold.

Dette er nå likevel mindre verd å beundre enn hans verk. For når han hadde utsatt seg for fare i sannhetens tjeneste, hva er så rart med at han be-kjente den i skrift? Det som står for meg som det aller mest beundrings-verdige hos mannen — ja det ville være forsmedelig å tie, især med tan-ke på tiden vi lever i som gir vekst til så mange splittelser —, det vil jeg legge til hva som allerede er sagt: hans handlinger vil nemlig være til en slags oppdragelse også for dem som lever idag hvis vi fester blikket på ham.

For som det av en vannmengde ikke bare fattes alt det som hånden har fjernet ved å øse opp, men også alt det som renner ut gjennom fingrene når det holdes i hånden, slik er heller ikke bare alt det som er ugudelig adskilt fra oss, men også alt det som er frommere, ikke bare hva angår de mindre viktige læresetninger som man godt kan se bort fra — dette ville jo ikke være så alvorlig —, men også om uttrykk som inne-bærer den samme tanken. Når det éne “vesen” og de tre “hypostaser” blir omtalt av oss på gudfryktig vis — det ene er nemlig ment å belyse gud-dommens natur mens det andre de tres selvstendighet —, som på sam-me vis også er meningen hos italienerne, men som ikke klarer å skjelne hypostase fra vesen på grunn av deres knapphet i språket og fattigdom på begreper, og derfor innfører “personene,” for at de ikke skal oppfattes som tre vesener, hva blir følgen? Svært latterlig og ynkverdig!

Man mente det lå en trosforskjell i dette flisespikkeri angående ordlyden. Så ble det her tenkt på sabellianisme med de tre personer og arianisme med de tre hypostaser: trettekjærhetens påfunn! Så hva? Mens det stadig ble tilføyet noe irriterende småtteri — denne irritasjon som trettekjærheten skaper — var det fare for at jordens grenser skulle rives fra hverandre sammen med stavelsene.

Da vår salige så og hørte dette, som den sanne Guds mann og store bestyrer av sjelene han var, mente han man ikke burde overse denne så urimelige og ufornuftige opphuggingen av Ordet, og tilførte botemiddelet fra seg selv. Hvordan gjorde han så dette? Da han hadde kalt til seg begge fraksjoner på en slik mild og vennlig måte og nøye undersøkt me-ningsinnholdet i det som ble sagt, etter at han hadde funnet ut at de var av samme mening og at de ikke skiltes i noe hva angår læren, og hadde sidestilt begrepene, knyttet han dem sammen i handling.

36 Athanasios arbeid for å for-ene hele verden i en sann lære var hans største bedrift, mens han var alt for alle.

Dette var mer nyttig enn de lange arbeider og skrifter som alle forfatter nå for tiden — for dem henger det sammen med en viss ærgjerrighet og derfor blir det gjerne en viss nyskapning angående læren —. Dette var mer dyrebart enn de mange våkenetter og perioder med soving på bare jorden hvis nytte bare er for dem som gjennomfører det. Dette var vel verdt mannens berømte forvisninger og landflyktighetsperioder, for de ting han valgte å lide dette for, ivret han for også da lidelsen var forbi. Det samme holdt han frem med å gjøre for andres skyld, idet han roste noen mens han slo andre med måte, han vekket noen i deres sløvhet mens han roet andre i deres oppfarenhet, og noen dro han omsorg for så de ikke skulle falle mens andre fant han løsninger for så de skulle rettes opp igjen når de hadde falt, enkel i sin fremferd, mangslungen i sitt styre; vis i sin lære, enda visere i sin forstand; jordnær blant de ydmyke, mer høystilet blant de mer skråsikre; gjestmild, lydhør for dem som ba om hjelp, beskytter mot ulykken, han bar virkelig i seg selv alt som grekernes sønner tillegger og fordeler blant deres egne guder. Jeg skal også legge til ekteskapsverge og sølibatsverge og fredsverge og for-soningsverge og ledsager for dem som drar bort herfra. Akk, hvor mange titler mannens dygd legger frem for meg, jeg som ønsker å omtale ham på alle vis!

37 Athanasios døde som den sanne biskop og fikk en strålende gravferd. Måtte han komme oss til hjelp fra oven!

Når han levet som han var oppdratt og som han oppdro andre, slik at hans liv og fremferd er blitt en standard for bisperollen og hans belæring er blitt en lov for rettroenheten, hvilken lønn fikk han for sin gud-fryktighet? For dette er verd ikke å overse. Han forlot livet i en god alderdom og fremstilte seg for sine fedre: patriarker, profeter, apostler og martyrer, de som hadde kjempet for sannheten. Og han, for å holde gravtalen ganske kort, ble æret ved sin bortgang med større æresbevis-ninger enn ved alle sine inntog: selv om han beveget mange til tårer, var hans anseelse, som han hadde opparbeidet seg i alles sinn, større enn det som kunne sees.

Men, o kjære og hellige hode, du som i tillegg til dine andre gode sider på en fremragende måte holdt de rette mål for tale og taushet i age: måtte du stille min tale her selv om den er mangelfull av sann-heten, men som ikke står til bake for mine evners grense. Måtte du selv se nådig hen til oss fra oven og føre dette folket frem til en fullkommen tilbedelse av den fullkomne Treenighet, den som blir betraktet og æret i Fader og Sønn og Hellig Ånd. Og måtte du, hvis freden rår, ta kontroll over meg og være en hyrde sammen med meg, men hvis striden rår, måtte du føre meg tilbake, det vil si, ta meg til deg og stille meg sam-men med deg selv og med dem som er som deg — selv om det jeg ber om er stort —, i Kristus selv, vår Herre, som tilkommer all ære, heder og makt i evighet. Amen.

En lovtale over At-hanasios innebæ-rer en lovprisning av dygden, som i siste instans er en lovprisning av Gud, som alle ting att-rår.

Ikke alle velger å søke Gud men er så opptatt med det jordiske at de ikke ser hen mot det guddommelige.

Historien vitner om mennesker som har levet et gudrettet liv.

Dette er filosofert blant noen få, både av de nålevende og av dem som levde i gamle dager — for det er få som er av Gud, selv om alle er hans skapninger —. Vi finner dem blant lovgivere, hærførere, prester, profeter, evangelister, apostler, hyrder og lærere, og blant hele den åndelige skare og kollegium. Blant alle disse er også ham vi nå hyller. Men hvem er det så jeg mener med disse? La meg nevne den velkjente Enok, Noah, Abraham, Isak, Jakob, de tolv patriarker, Moses, Aron, Josva, dommerne, Samuel, David, til en viss grad Salomon, Elias, Elisja, profetene fra før fangenskapet, de fra etter fangenskapet og til sist i rekken, men fremst i sannheten, som han virket omkring Kristi kjødpåtagelse, det vil si hans opptagelse av menneskenaturen: lampen foran lyset, røsten foran Ordet, mellommannen foran Mellommannen, mellommannen mellom den gamle og den nye pakt, nemlig Johannes. Videre er det Kristi disipler, de som kom etter Kristus og som ble satt over folk, som ble kjent for sine undergjerninger, som ble berømte for sin forstand eller som ble gjort fullkomne gjennom sitt blod.

Blant alle som har gått dygdens vei opp gjennom histo-rien står Athana-sios i fremste rek-ke.

Vi må minnes At-hanasios, for det er godt, ja, en plikt å hedre de gud-fryktiges minne.

Athanasios’ utdan-nelse var først og fremst kirkelig, men også verdslig, for å kunne imøtegå se-nere motstandere.

Da Athanasios had-de fått den lærdom som alle hyrder bur-de ha, ble han viet til tjeneste i Kirken, for å redde den ut av sin begredelige forfat-ning.

Athanasios opphøy-des til biskop av Alek-sandria etter folkets ønske og ble en sann etterfølger av Markus.

Athanasios skjøttet sitt embete med fromhet og klokskap etter Paulus’ retningslinjer i motstning til så mange andre bis-koper.

Kom nå og stå meg bi i feiringen av minnedagen siden jeg sliter med talen og ønsker å forbigå det meste, men stadig blir holdt igjen av e

Enhver får bistå tale-ren med å lovprise At-hanasios for det han betød for den enkelte især.

nkeltpunkter uten å vite hvordan jeg kan utskille det beste, liksom på et legeme som fra alle sider er vel-balansert og vakkert, for det som slår meg i øyeblikket synes alltid å være det vakreste, og dette hefter talen. Kom så og fordel blant dere det gode hos denne mannen, alle dere som hyller og vitner om det som vedrører ham, og dere som strider den gode strid dere imel-lom, menn og kvinner tillike, ungkarer og unge piker, gamle menn med deres ledsagere, prester og legfolk, eneboere og dere som bor i fellesskap, dere som søker enkelheten og dere som søker strengheten, alle dere som lever i betraktningen og alle dere som er handlingens folk.

Gamle dagers like-fremme forkynnelse er i dag byttet ut med forførende ordgyteri.

2 Det var en tid da vårt eget blomstret og var vel, da dette overdrevne ordgyteri og kunstlede behandling av teologien ikke hadde vunnet innpass i de guddommelige haller, nei, det å tale og høre om Gud til ingen nytte var det samme som å spille med småsten som lurer øyet ved bevegelsens kvikkhet eller å danse forførerisk for tilskuerne med alskens feminine bevegelser, mens man anså den enkle og edle bruk av ordet som gudsfrykt. Men fra Sextusene og Pyrrhonenes tid av og det motsetningsfylte språk infiserte våre kirker som en alvorlig og ondartet sykdom, syntes vrøvlet å være dannelse, og, som Apostlenes gjerninger forteller om athenerne, at vi “ikke bruker tiden til noe annet enn å fortelle og høre siste nytt”. Å! Hvem er den Jeremia som kan klage over vår egen forvirring og åndelige blindhet, han som alene vet å lage klagesanger som svarer til lidelsene?

Areios benektet de tres enhet mens Sa-bellius benektet det énes trehet. Athana-sios hedret treenighe-ten.

3 Den som begynte denne vettløsheten var Areios, han som har gitt navn til galskapen og som fikk sin straff for tøylesløst språk: døden på profane steder, et bønnesvar uten at noen sykdom var oppstått, da han sprakk som Judas for et likedant forræderi mot Ordet. Da andre var blitt smittet med sykdommen konstruerte de en gudløshetens kunst: de som etter å ha begrenset guddommen til det ufødte, skilte det fødte fra guddommen, men ikke bare det, nei, også det utsendte, mens de kun hedret Treenigheten som et samlebegrep, eller tok ikke engang vare på dette hos den.

Athanasios gikk til kamp mot vranglæren. Først ved konsilet i Nikaia.

4 Ved dette stanset han sykdommen så langt det lå i hans makt, først ved konsilet her i Nikaia blant an-tallet av trehundre og atten forsamlede menn som Den hellige Ånd førte sammen til ett. Han hadde ennå ikke fått sin plass blant biskopene, men hadde førsteplassen blant dem som var kommet sammen, for for-rangen i heder hvilte ikke mindre på dygd enn på rang. Senere, da det med vindkastene fra den onde allerede var pustet liv i ondskapen og den økte i omfang — her kommer jeg til tragediene som hele jorden og havet nesten var fulle av —, raste striden rundt ham som den edle forsvarer av Ordet. Slaglinjen er jo sterkest der den møter motstand og alskens farer skyller imot. Opphavsmannen til ondskapen er gudløsheten og den farer overmåte frekt frem for å sette igang sitt spill. Men hvordan ville de ta hensyn til mennesker, de som ikke har tatt hensyn til guddommen?

Flere vranglærere kom fra Kappadokia.

tt av angrepene var det mest ulykksalige. Jeg er selv involvert på et vis i forestillingen, men la det kjære jordsmonn, mitt fedreland, bli skånet for anklage! For ondskapen kom-mer ikke fra landet som frembar den men fra dem som har frembragt den. Landet er hellig og for alle kjent for sin gudfryktighet, mens de er uverdige for den Kirken som fødte dem. Dere har hørt at en tornebusk også vokser på en vinstokk, og om Judas, som var en av disiplene, for-ræderen.

Gregorios fra Kappadokia.

5 Det finnes dem som heller ikke tilgir min navne-bror skylden. Han bodde på den tiden i Aleksandria for sitt begjær etter utdannelse og fikk all vennlig mottagelse av Atha-nasios, og selv om han i samme grad var både den mest ansette blant guttene og en blant de mest betrodde, la han planer, forteller man, om oppstand mot sin far og beskytter. Og det ble andre menneskers trage-die, men Absaloms hånd var med dem, slik skriften forteller. Hvis noen av dere kjente den hånden som den hellige ble bedratt ved, samt den levende døde og den urettmessige forvisningen, så vet han hva jeg taler om. Men dette skal jeg villig forbigå. Jeg er nemlig av den mening hva angår tvilstilfellene, at man burde helle mot det menneskekjære og heller se gjennom fingrene med, enn fordømme, de anklagede. For den onde ville raskt fordømme den gode, mens den gode ikke ville være snar til å fordømme den onde. Det som ikke er rede til ondskap er heller ikke tilbøyelig til mistanke. Dette er nå fremdeles ikke talens formål, men det er en kjennsgjerning, ikke en uprøvet mistanke, men offentlig forkynt troverdighet.

Georgios fra Kappadokia.

6 Det var et kappadokisk udyr som kom fra de fjer-neste regioner i vårt land, ond av fødsel, ondere av sinn, ikke helt fri, men et blandingsvesen slik vi kjenner muldyrenes beskaffenhet. Først var han en tjener ved en annens bord til prisen av et byggbrød, opplært til å gjøre og å si hva som helst for magens skyld. Til slutt hadde han også sneket seg inn på det offentlige liv og blitt betrodd dets laveste oppgaver, å være den som forvalter svinekjøtt som er til føde for det millitære. Senere, siden han hadde misbrukt sin betrodde opp-gave og ordnet seg med tanke på magen og deretter bare kroppen var i behold, bestemte han seg for å løpe sin vei og flakket fra det ene til det annet blant egner og byer, slik flyktningers situasjon er, inntil han en-delig, til skade for Kirkens fellesskap liksom en egyptisk plage, inntok Aleksandria. Der stanset han omflakkingen og begynte sin ugjerning. Og han var forøvrig ikke verdig til noe som helst, han som ikke hadde del i frie menns samtaler, som ikke var omgjengelig i selskap, som ikke en-gang var omgitt av en slags mine eller tom fremstilling av høflighet, men som var den dyktigste av alle til å gjøre ugagn og å bringe ting i uorden.

Athanasios’ lidelser under Georgios kan lignes med Jobs.

På flukt fra Georgios oppholdt seg Athanasios blant munkene i ørkenen og forsonet det monastiske med det klerikale, og ble gitt absolutt autoritet blant dem.

9 Det er altså heller ikke underlig om Georgios her hadde overtaket på Athanasios, men det som hadde vært mer underlig var om ikke den rettferdige gikk gjennom ildprøven under krenkelsene. Men heller ikke dette hadde vært spesielt underlig, derimot hadde det vært underlig hvis flammene klarte å oppnå mer. Etter dette holdt han seg borte og innrettet seg i sin flukttilværelse på beste måte. Han ga seg selv til varetekt i de hellige og guddommelige klostre til dem som bor i Egypt, de som ved å avsondre seg selv fra verden og ved å hilse øde-marken velkommen, lever for Gud mer enn alle de som lever i en kropp, idet noen kjemper iherdig i det gjennomført monastiske og avsondrede livet mens de taler med seg selv og Gud alene og kjenner kun til denne verden så langt de har kunnskap om den i sin ensomhet, mens andre lengter etter kjærlighetens lov i fellesskapet, på samme tid eneboere og i samliv. Disse er døde for andre mennesker og bekymringer, alle våre vanlige opphvirvlende beskjeftigelser som hvirvler oss omkring og driver ap med oss med sine plutselige forandringer, mens de er verden for hver-andre og egger dygden ved sammenligning. Da den store Athanasios hadde slått seg til seg blant dem virket han som en mellommann og fredsstifter for alle de andre idet han etterlignet Ham som stiftet fred mellom motsetningene ved sitt blod. Slik forliket han eneboerlivet med felleslivet når han viste at også en presterolle er filosofisk og at filosofi er avhengig av prestens tjenester.

Mens Athanasios var i ørkenen kunne Georgios herje fritt, og vant for seg keiseren.

1 Athanasios oppholdt seg altså blant dem og ga sitt bifall til ordet fra Salomo som filosoferte at det er en tid til alt som skjer. Og derfor skjulte han seg en liten stund, så lenge at han han unngikk tiden til krig for å vise seg igjen samtidig med fredens komme, som også inntraff kort tid senere. Georgios derimot herjet over Egypt, som følge av at han som var til hin-der nå lenge var fraværende, og plyndret Syria med ugudelighetens kraft. Han overfalt østen så langt han maktet ved alltid å få det svake i sin makt og ved å trekke til seg de mer overfladiske og feige. Han vant for seg keiserens enkle sinn, ja, slik er det jeg kaller hans overfladiskhet selv om jeg akter hans fromhet, for han, om man får si sannheten, brant for saken, men uten forstand. Han bestakk dem blant øvrigheten som var gullhengivne heller enn gudhengivne — han hadde nemlig rike-lig tilgang til det som skulle være for de fattige, som ble satt overstyr —, og av disse spesielt de feminine og blant menn umandige og uklare hva angår deres kjønn men overtydelige hva angår deres ugudelighet: til dem, som er betrodd oppsynet med kvinnene, overlater de romerske kei-serne, uten at jeg vet hvordan eller hvorfor, oppsynet med mennene.

Akakios klarte å trumfe gjennom en homoiansk bekjennelse ved kirke-møtene i Seleukia og Konstantinopel.

Mange ble revet med i ugudeligheten på grunn av manglende innsikt. Man får unskylde dem, men hva med de som ledet til fall?

De store rystelsene Kirken blir utsatt for har opprørt de ellers stillferdige asketene.

5 Jeg hører Skriften si at nok en gang skal himmelen og jorden rystes som det jo også tidligere har rammet dem, og slik blir det forklart, tror jeg, som den åpenlyse fornyelsen av alle ting. Og man bør tro Paulus når han taler om den endelige rystelse, at den ikke er noe annet enn Kristi annet komme og forvandlingen av dette altet og en forandring til det ubevegelige og u-rystelige. Men denne rystelsen som er nå oppfatter jeg ikke som mindre enn noen av dem som har oppstått tidligere, i den som det drives fra oss så mange filosofiske og gudhengivne, og som allerede før tiden er med-borgere blant dem i himmelen. Disse, selv om de er fredelige og behers-kede med hensyn til de andre ting, holder ikke ut å være godlynte med hensyn til denne sak, å forråde Gud gjennom stillheten, nei her er de svært så kampvillige og harde motstandere, for så stor er deres ivers hete at det snarere ville inntreffe noe som ikke burde skje enn det ville forbigås noe som bør skje. En del av folket, ikke den minste, blir også revet med, og flyr avsted liksom i en fugleflokk sammen med dem som flyr foran, og heller ikke nå slutter å fly sammen med dem.

Mens Athanasios var borte, manglet Kirken sin kraftkilde.

6 Dette var Athanasios for oss så lenge han var til stede: Kirkens søyle, og dette var han også da han dro avgårde under de ondes krenkelser. For liksom de som planlegger å legge en av de kraftige festningene i ruiner: etter at de har sett at den er vanskelig å komme innpå og vanskelig å innta på annen vis, tyr de til list. Og deretter? Når de har lurt til seg kommandanten med penger eller bedrag beseirer de nå uten noen anstrengelse festnin-gen. Eller, om man vil, liksom de som la planer mot Samson først barberte av ham håret hvor han hadde sin styrke og fikk dommeren i sine hender, og drev deretter gjøn med ham med så mye de lystet som svarte til mannens tidligere makt. Slik handlet også de fremmede mot oss da de hadde ryddet vår makt av veien og avskåret fra Kirken dens ære, og slik mesket de seg nå med ugudelighetens læresetninger og gjerninger.

Konstantios døde og Alek-sandrias folk som igjen kunne nyte sin frihet, lyn-sjet den forhatte Georgios.

Athanasios kom tilbake og ble hilst velkommen av hele Egypts befolkning med en strålende folkefest.

7 Men da urettens skypumpe, gudsfryktens forfø-rer, den ondes forløper, pådro seg denne straffen — en straff jeg ikke kan lovprise, for man burde ikke feste blikket på hva som måtte ramme ham, men hva vi måtte gjøre: han pådro seg altså straffen etter å ha blitt gjenstand for en almen vrede og opphisselse —, da kom atleten tilbake fra sin gode utenlands-reise — for slik vil jeg omtale hans landflyktighet på grunn av Tre-enigheten og ledsaget av Treenigheten —, og slik møtte han byens inn-byggere som frydet seg, og nærmest hele Egypt, fra alle områder, stimlet sammen på ett sted, også fra enhver grensetrakt, noen bare for å høre Athanasios’ stemme, andre for å få et blikk av ham, andre igjen, slik vi har hørt om apostlene, for i det minste bare å bli helliget i hans skygge, i den nye silhuetten av hans kropp, slik at selv om det hittil under hele tidens løp mange ganger er blitt gitt mange personer mange æresbevis-ninger og mottagelser, ikke bare for ledende embetsmenn og geistlige men også for de mest fremtredende blant vanlige borgere, husker man ingen som var mer folkerik og lysende. Nei, kun én ting kan man sam-menligne med denne, nemlig Athanasios selv og den æresbevisning man tidligere satte i stand ved hans tidligere inntog i byen, da han kom til-bake fra den samme landflyktighet av de samme grunner.

Athanasios’ liv og lære var i fullkommen harmoni.

0 Levet han da slik som rimelig er for dem som er stilt til ansvar for et så stort folk? Lærte han ikke som han levet? Kjempet han ikke som han lærte? Utsatte han seg for mindre fare enn andre som har kjempet for noe doktrine? Er han blitt hedret mindre enn hva han har kjempet? Gjorde han skam på noe av det som skjedde ved inntoget etter at inntoget hadde funnet sted? På ingen måte! Alt var i overensstemmelse med hverandre, liksom på én lyre med en og samme velklang: livet, læren, kampene, farene, alt som skjedde ved tilbakekomsten og alt som skjedde etter tilbakekomsten.

Athanasios følte ingen hevn-tørst, men renset bort uretten med fasthet mens han døm-te med mildhet. Han ble en autoritet for hele verden.

Julianos satte i gang en ut-spekulert forfølgelse av Kir-ken, men måtte bruke makt for å fjerne den store Atha-nasios.

2 Men misunnelsen skulle ikke utstå dette, eller utholde å se Kirken tilbake i sin rette herlighet og gamle sunnhet så snart det splittede var grodd igjen, som på et legeme. Derfor reiste han opp mot Athanasios keiseren som var hans medløper i frafallet og likemann i ondskap, som sto til-bake for ham bare i tid, han som var den første av de kristne keiserne som satte igang et raseri mot Kristus og som var den ugudelighetnes orm som han hadde gått svanger med alt lenge i sitt indre og plutselig lot bryte frem da han grep sjansen, og denne viste seg, samtidig med at han ble utropt til enehersker, utakknemlig overfor den keiseren som hadde betrodd ham æren, men enda mer utakknemlig overfor Gud som hadde frelst ham. Og han pønsket ut den mest umenneskelige for-følgelse av dem som noensinne har inntruffet, i den grad at den blandet det overbevisende med undertrykkelsen — han misunte nemlig også dem som måtte lide, for deres æresbevisninger som følge av deres strid: han trakk til og med deres ry for mannsmot i tvil —, etter å ha antatt triks og spissfindigheter til sin væremåte i talen, eller for å tale mer sann-ferdig, etter å ha ivret for slike ting utifra sin væremåte og etterlignet den onde som bodde i ham i hans listighet.

Julianos døde og den fromme Jovianos ble keiser. Athana-sios forklarte den ortodokse tro for keiseren.

3 Kort tid etter overleverte rettferdigheten den skyldige til perserne og dømte ham der. Den led-saget ham dit som en ærgjerrig keiser og brakte ham tilbake som et lik, uten at han ble vist noen medynk. Jeg har hørt noen si at han ikke fikk ligge i graven, men ble rystet vekk og kastet opp av den jorden som var blitt rystet ved ham, en innledning, tror jeg, til hans straff i den andre verden. Da kom det en ny keiser, ikke skamløs å se til som den tidligere omtalte, og heller ikke tynet han Israel med onde gjerninger og fogder, nei, han var svært så gudfryktig og mild, han som, for å legge det beste grunnlaget for keiserdømmet sitt og begynne med det som er nødvendig for et rettferdig styre, løste biskopene fra landflyktigheten, og blant alle de andre, ja foran alle andre, ham som sto foran alle andre i dygd og som hadde kjempet åpenlyst for gud-fryktigheten. Han søkte etter sannheten i vår tro, den som var splittet og forvirret av mange og fordelt i mange meninger og fraksjoner, forat hele verden, om mulig, skulle få samme sinn og samles til ett ved Åndens medvirken. Hvordan det nå gikk, ville han ihvertfall selv knytte seg til den beste, gi makt til den og få igjen fra den, og slik hadde han svært så opphøyede og prektige tanker om de viktigste ting.

Bekjennelsen finnes overalt, men ikke alle våger å bekjen-ne åpent. Gregorios vil ikke lenger legge bånd på seg.

4 Både de som bor i vest og de som bor i øst, alt som har livskraft, synes meg å ha ærefrykt for den-ne bekjennelsen. Noen lever det gudfryktige innen-for sinnets grense, hvis det er noe troverdig i hva man forteller om dem, men uten å bringe det videre frem, lik et livløst foster som dør i mors-livet. Andre antenner noe smått, som gnister, i den grad øyeblikket krever, enten de holdt seg til de mest hissige av de rettroende eller til den mest gudhengivne delen i forsamlingene. Andre igjen var frittalende om sannheten: gi at jeg måtte være av den gruppen! — for jeg våger ikke skryte av noe større — når jeg ikke lenger tar hensyn til min egen feig-het, det vil si, ikke tar hensyn til ynkeligere menneskers sinnelag — for vi har tatt tilstrekkelig hensyn uten at de andre gavnet oss noe mens vi ødela for oss selv, det som er helt typisk for dårlige forvaltere —, nei, jeg bringer det jeg har født frem i lyset, oppføder det med iver og stiller det frem for alles øyne mens det stadig blir mer fullkomment.

Athanasios åpne bekjennelse forente øst og vest. Han visste at forskjellene bare var i ord-lyd, og ikke i innhold.

5 Dette er nå likevel mindre verd å beundre enn hans verk. For når han hadde utsatt seg for fare i sannhetens tjeneste, hva er så rart med at han be-kjente den i skrift? Det som står for meg som det aller mest beundrings-verdige hos mannen — ja det ville være forsmedelig å tie, især med tan-ke på tiden vi lever i som gir vekst til så mange splittelser —, det vil jeg legge til hva som allerede er sagt: hans handlinger vil nemlig være til en slags oppdragelse også for dem som lever idag hvis vi fester blikket på ham.

Athanasios arbeid for å for-ene hele verden i en sann lære var hans største bedrift, mens han var alt for alle.

6 Dette var mer nyttig enn de lange arbeider og skrifter som alle forfatter nå for tiden — for dem henger det sammen med en viss ærgjerrighet og derfor blir det gjerne en viss nyskapning angående læren —. Dette var mer dyrebart enn de mange våkenetter og perioder med soving på bare jorden hvis nytte bare er for dem som gjennomfører det. Dette var vel verdt mannens berømte forvisninger og landflyktighetsperioder, for de ting han valgte å lide dette for, ivret han for også da lidelsen var forbi. Det samme holdt han frem med å gjøre for andres skyld, idet han roste noen mens han slo andre med måte, han vekket noen i deres sløvhet mens han roet andre i deres oppfarenhet, og noen dro han omsorg for så de ikke skulle falle mens andre fant han løsninger for så de skulle rettes opp igjen når de hadde falt, enkel i sin fremferd, mangslungen i sitt styre; vis i sin lære, enda visere i sin forstand; jordnær blant de ydmyke, mer høystilet blant de mer skråsikre; gjestmild, lydhør for dem som ba om hjelp, beskytter mot ulykken, han bar virkelig i seg selv alt som grekernes sønner tillegger og fordeler blant deres egne guder. Jeg skal også legge til ekteskapsverge og sølibatsverge og fredsverge og for-soningsverge og ledsager for dem som drar bort herfra. Akk, hvor mange titler mannens dygd legger frem for meg, jeg som ønsker å omtale ham på alle vis!

Athanasios døde som den sanne biskop og fikk en strålende gravferd. Måtte han komme oss til hjelp fra oven!

7 Når han levet som han var oppdratt og som han oppdro andre, slik at hans liv og fremferd er blitt en standard for bisperollen og hans belæring er blitt en lov for rettroenheten, hvilken lønn fikk han for sin gud-fryktighet? For dette er verd ikke å overse. Han forlot livet i en god alderdom og fremstilte seg for sine fedre: patriarker, profeter, apostler og martyrer, de som hadde kjempet for sannheten. Og han, for å holde gravtalen ganske kort, ble æret ved sin bortgang med større æresbevis-ninger enn ved alle sine inntog: selv om han beveget mange til tårer, var hans anseelse, som han hadde opparbeidet seg i alles sinn, større enn det som kunne sees.

Πολυποίκιλα

2. november 2012

Oversettelse: Gregor av Nazianz' Lovtale til Athanasios

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar