En bysantinsk kirkebygning

Publisert i St. Olav nr. 1, 2012

Hva er en typisk kirkebygning? En vesteuropeisk katolikk ville kanskje tenke på en eller annen form for gotisk kirke, med høye, slanke former, lys og luft. Fikk en ortodoks troende fikk det samme spørsmålet ville nok svaret blitt et annet. Sannsynligvis ville vedkommende tenke på en typisk bysantinsk kirkebygning, ihvertfall om den troende tilhørte den bysantinske sfære av de ortodokse kirker.

Kirkenes hovedfunksjon er den samme overalt: å være et hellig sted hvor de troende samler seg for å feire messeofferet og for å møte Gud. Arkitekturens og utsmykningenes hovedfunksjon er også den samme: å skape et sted hvor himmel og jord møtes. Men likevel er uttrykket ganske forskjellig i de to tradisjoner. En gotisk katedral har en vertikal kvalitet, er preget av lys og luft, og menigheten løftes opp mot himmelen. Statuer og bilder understreker hvordan vi deltar i en felles feiring med helgener og engler i en himmelsk liturgi på tvers av tid og rom. Det samme drama utspiller seg i en bysantinsk kirke, men med motsatt perspektiv. Med en bysantinsk kirkebygning er det himmelen som senker seg ned på jorden. Kirken vil typisk være korsformet – himmel og jord forenet på korset, symbolet på Kristus og frelsesverket – en form som fra et praktisk synspunkt egner seg langt bedre for en ortodoks kirkebygning, hvor man står under gudstjenesten, enn i vestkirken hvor det ble vanlig med kirkebenker. Båret av fire tunge søyler hviler en kuppel over korsets midte, som igjen understreker at de troende befinner seg i en himmelsk sammenheng. Over korsarmene og spesielt over koret er det gjerne mindre kupler i tillegg.

Utenfor selve kirkerommet er en forhall, narthex, (evt. to: indre og ytre narthex) hvor tradisjonelt katekumenene og de udøpte kunne overvære gudstjenesten. Disse hadde ikke lov å delta i «de troendes liturgi» (2. halvdel av feiringen), og under Krysostomos-liturgien, før de troendes liturgi tar til, hører man fremdeles diakonen si tre ganger «Alle som er katekumener, gå ut!»

Kanskje den viktigste tolkeren av det hellige rom er Maximos bekjenneren (d. 622), inspirert av Dionysios areopagiten (d. tidlig 500-t). Maximos omtaler «kirken som en form og bilde av hele universet, bestående av synlige og usynlige vesener». Men han går videre og vender snart perspektivet: hele Guds skaperverk, skriver han, er «liksom en annen slags kirke, ikke gjort av menneskehender, som så viselig blir avslørt av den som er laget av menneskehender». Kirkebygningen fungerer med andre ord som et mikrokosmos, en helliggjort verden, befolket av de hellige, av troende og av engler. Og den røper hvordan Guds verden – den store ikke av menneskehender byggede (akhiropiitos) kirke – egentlig er.

I hovedkuppelen troner ofte Kristus pantokrator, allherskeren, gjerne som en mosaikk på gyllen bakgrunn. Gullfargen går igjen i ikonene som kirkerommet er rikelig forsynt med. Ikonene viser de helliges tilstedeværelse, og den gylne bakgrunn illustrerer Guds uskapte lys. Guds mor og helgenene er blant oss, og vi deltar i deres himmelske liturgi. Ved ikonene kan de troende ære de hellige, og rette blikket og tanken mot dem, i noe som også blir tenkt som en gjensidig kommunikasjon: ikke bare ser vi på den avbildede person, men den avbildede ser også på oss. Andre ikoner forteller historier, fra evangeliene eller andre
bibelske bøker, eller fra Kristi eller helgenenes liv. Det har et pedagogisk formål, at man blir fortrolig med Skriften og den kristne historien selv uten å kunne lese. Men det viser også at her er tid og rom opphevet. Man er vitne til begivenhetene, man er tilstede i Guds frelseshistorie.

Kanskje det mest særpregede med en ortodoks kirke i forhold til en katolsk er den store ikonostasen som avskjærer kirkerommet. Til å begynne med var dette en lav barriere mellom menigheten og korpartiet, det aller helligste. Fra senbysantinsk tid vokste denne barrieren til nærmest å bli en vegg, og fant sin typiske form i Russland under 1400-tallet, slik vi kjenner den i dag. Ikonostasen når sjelden opp til taket, og er dermed ingen «vegg» som lager to adskilte rom, snarere binder den sammen alterpartiet med resten av kirkerommet som et grensesnitt mellom himmel og jord, representert ved ikonene (ikonostasis betyr «ikon-oppstilling», så det er ikke en vegg forsynt med ikoner, men ikoner stillet opp som en vegg). Liksom forhenget i Jerusalems tempel skjulte det allerhelligste, skjuler ikonostasen alteret i en bysantinsk-ortodoks kirke. Ved bestemte tidspunkter i gudstjenesten blir dørene i ikonostasen åpnet, ved det lille inntog, under frembærelsen av evangelieboken, og det store inntog under frembærelsen av gavene. Menigheten får her noen glimt av alteret. Det store inntog symboliserer også Jesu inntog i Jerusalem, for å bli ofret på korset.

Det er ikke uvanlig å tale om religiøs arkitektur som liturgi av sten. Hvert enkelt bygningselement, inventar eller utsmykning har sin rolle i gudstjenesten. Slik har den bysantinske kirkearkitektur en gjennomført liturgisk funksjon, hvor hele Guds Kirke i himmel og på jord samles om frelsesdramaet, i en felles lovprisning av Herren.